Hvem kjøper fly?

En av de mest interessante tingene med the Economist er annonsene. En ting er oljeselskapene som gladelig punger ut for helsides annonser for å fortelle hvor grønne de er. Noen fant visstnok ut for et par år siden at oljeindustrien bruker like mye på slik "grønnvasking" som de bruker på investeringer i fornybar energi.

Men poenget i dag er annonsene for fly. Og da snakker jeg ikke om noe man kunne tro at den jevne Economist-leser er i markedet for, som snertne, små privat-jet'er. Nei, vi snakker digre passasjerfly. I det siste nummeret brukte Airbus fire helsider på å fortelle at de har et nytt fly, A350, angivelig med ekstra bred flykropp, "For the Xtra experience". Dette koster ca 250000 pund, dvs noe over tre millioner kroner.

Hvorfor? For at jeg skal tenke, ja nå skal jeg jammen meg gå og kjøpe en Airbus, gitt? OK, så er flertallet av Economist-helsidene viet selskapers langsiktige merkevarebygging osv. Men likevel, da. Har virkelig ikke Airbus noen bedre måte å svi av tre millioner på?

Gode forslag mottas med takk.

USAs Høyesterett mot global oppvarming?

Nå er det snart bare Bush igjen. I hvert fall hvis de tolv delstatene som nå har saksøkt USAs føderale regjering for manglende regulering av CO2-utslipp, får gjennomslag. For nå er nemlig saken havnet i Høyesterett, som i løpet av et par måneder skal avsi en kjennelse, skriver The Economist (tror man må være abonnent for å kunne lese artikkelen).

Det er vel bare i Amerika at man henvender seg til rettsvesenet for å fikse miljøproblemer. Men det viser hvor utrolig politisert klimadebatten er. Saksøkerne viser til at Environmental Protection Authority (EPA) har som oppgave å regulere utslipp av gasser som "may reasonably be interpreted to endanger public health or welfare", noe som inkluderer "effects on soils, water, crops, vegetation, manmade materials, animals, wildlife, weather, visibility, and climate". Likevel presterer altså EPA å si at CO2 ikke faller i denne kategorien, og at det derfor ikke er deres ansvar. For øvrig det motsatte av det de sa mens Bill Clinton var president.

Stakkars IMF

B92 melder at Serbia betaler tilbake lånene sine til Det internasjonale pengefondet, IMF, før tiden. Dermed har nok et land føyd seg inn i rekken av land som kvitter seg med IMF-åket så fort de bare kan. Dette skrev jeg en kronikk om for et halvt års tid siden, etter at land som Tyrkia, Brasil, Argentina og Indonesia alle kunngjorde at de ville betale ned sine lån før tiden.

Hvorfor betaler de lånene sine for tidlig? Det er i hvert fall ikke fordi de plutselig har sinnsykt mye penger mellom hendene. Nei, det er fordi de vil slippe alle de kjipe betingelsene IMF stiller. Mange låner faktisk penger andre steder for å kunne betale tilbake IMF-lånene. En ny studie bestilt av det norske Utenriksdepartementet viser også at det ikke er noen nedgang i betingelsene IMF stiller om at land må privatisere og liberalisere for å få lån. Til tross for at selv Verdensbanken sier at slike betingelser er problematiske. Dette har jeg nå vært på seminarer og møter og diskutert i et par dager, noe du kan lese mer om her. Spesielt interesserte kan lese litt om Bankens kondisjonalitetsgreier her.

Konsekvensen av at landene kvitter seg med IMF-lånene mister alle de beste kundene sine, dvs mellominntektslandene. Da er det bare små og fattige land som ikke kan få lån andre steder igjen, og det er dårlig butikk for IMF. For Pengefondet drives som en bank, og får driftsinntektene sine som en andel av renteinnbetalingene landene gjør. Mindre utestående lån betyr mindre innbetalinger, og mindre penger å drive skuta for.

Mitt svar til dette er enkelt: IMF må kutte kostnader og redusere virksomheten. Forhåpentligvis blir det snart trangt på arbeidsmarkedet for økonomer i Washington.

En sang om gjeld

Nå har jeg også klart å laste opp noe på YouTube. Ikke så veldig vanskelig, egentlig.

Beklager kvaliteten, men gitt at dette ble gjort med mobiltelefon i et ganske mørkt lokale, er det faktisk ikke så ille.

Advarsel! Dette handler om illegitim/odiøs gjeld - med andre ord for ekstremt spesielt interesserte.

Wolfern danser

YouTube ruler! Nå har Wolfowitz vært på rockern, og noen har fanget det opp.

Nettaktivisme på Globaliseringskonferansen

I dag arrangerte jeg et seminar om nettaktivisme under Globaliseringskonferansen på Folkets Hus i Oslo. Det ble vist masse artige ting på nettet, og jeg lovte å samle linkene her på bloggen min.

Den mest prominente gjesten på seminaret, og kanskje også den mest interessante, var Laila El-Haddad, blogger og journalist fra Gaza. Bloggen hennes heter Raising Yousuf, Unplugged, eller du kan lese om henne i Wikipedia.

Laila viste også også http://itoot.net, en samleside for arabiske blogger, og http://www.slingshothiphop.com, som er obligatorisk for alle som er nysgjerrig på hva som rører seg i palestinsk hiphop om dagen. Etterpå sende Laila meg også en ny link på epost, som jeg syns fortjener å være med. Global Voices samler blogger fra alle verdenshjørner, med vekt på land utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika.

Jeg snakket også litt om web 2.0. Det meste av det jeg sa der, var basert på denne artikkelen, som også inneholder et kjekt skjema for å forklare hva som skiller web 1.0 fra web 2.0.

Vi snakket også en god del om YouTube og videoblogging, og viste et par eksempler på artige videoer som folk har laget:

Bush synger "Sunday, Bloody Sunday"
Bush og Blair bekjenner "Endless Love"

Vi var også innom http://www.bigpol.com, en diger, amerikansk masseblogg om politikk, og et mislykket besøk på http://www.camerairaq.com, som nå ser ut til å være oppe igjen.

Selvfølgelig viste vi også Superbanken, som Varthom har laget for Utviklingsfondet, samt et par av filmene fra Free Range Studios:

The Meatrix
Garth Brooks' "I have friends with low wages" (om WalMart)

Spillene må vi ikke glemme. McDonaldsspillet anbefales, og snart forhåpentligvis også Handelsspillet (foreløpig ikke klart).

Dersom dette ikke skulle være nok, kan du gjerne kikke på andre ting jeg har skrevet om nettaktivisme.

Økonomisk apartheid? Er det FNs skyld?

Leser Attac-Marte Nilsens innlegg i Dagbladet i dag. Hun reklamerer for Attacs nye artikkelsamling, som jeg godt kunne tenke meg å lese. Spesielt dersom boka er i nærheten av å holde det den lover om å gå til torgs mot Verdensbankens armé av utviklingsanalytikere. At Verdensbanken er den toneangivende premissleverandøren for veldig mye av dagens utviklingsdebatt er lite omstridt. Frasen "viser nye tall fra Verdensbanken" dumper nesten daglig inn på mitt medieovervåkingssøk i norske medier på "Verdensbanken". Kranglingen går med på hva dette betyr.

Her vet jeg ikke om jeg er helt enig med Marte. For mye av Verdensbankens forskning er rett og slett god. Ikke bare det, mye av den best dokumenterte kritikken av Verdensbanken selv (for ikke å snakke om IMF), kommer faktisk fra Verdensbankens egen evalueringsavdeling. Som Verdensbank-kritiker bruker jeg ofte selv forskning fra Banken (som i "selv Verdensbankens egen forskning viser at..."). Riktignok er disse tingene ikke akkurat systemkritiske, men etter min mening likevel nyttige.

Problemet har mer med den samlede massen å gjøre, og dette er ett av flere eksempler på Verdensbankens "mission creep", dvs den stadige prosessen mot stadig nye arbeidsområder. Det er jo ganske besynderlig at en bank skal være den toneangivende aktørene innen utviklingsfeltet.

Jeg tror ikke dette skyldes at en ond kabal har sittet sammen og strategisk planlagt å legge under seg område etter området innenfor utviklingsfeltet. Snarere skyldes det at alternativene er så dårlige. Dersom UNCTAD, for eksempel, og resten av FN-systemet hadde gjort en bedre jobb, ville de ikke skapt det tomrommet Verdensbanken har inntatt.

Et eksempel på FN-systemets manglende evne til å sette dagsorden og være en motvekt til Verdensbanken, er rapporten Making Global Trade Work for People, som kom i 2002. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom UNDP, Rockefeller Brothers Fund, Heinrich Boell Foundation, Rockefeller Foundation, and Wallace Global Fund. Dette er en knallbra analyse, som ikke minst er veldig konstruktiv i forhold til hvordan WTO-systemet bør reformeres for at handel skal tjene de fattige.

Problemet var bare at den innlysende konklusjonen (om enn så diplomatisk formulert) er at dagens kurs WTO-systemet IKKE tjener dette formålet. Dette var utålelig for flere av medlemslandene, og etter litt fram og tilbake ble rapporten begravd på UNDPs nettsider. Mens de andre publikasjonene har fått en liten ingress som sier hva de faktisk handler om, er det viktigere for UNDP å ta avstand fra innholdet i "Making Global Trade Work for People" gjennom følgende formulering: "The responsibility for opinions in this book rests solely with its authors. Publication does not constitute an endorsement by the United Nations Development Programme or the institutions of the United Nations system".

Hvis ikke FN-systemet er i stand til å ta opp kampen med Verdensbanken, hvem skal gjøre det da? Vet ikke helt, men det er jo kult at Attac prøver i hvert fall.

Fredspris til mikrokreditt!

Gladnyhet fra Nobelkomiteen! Årets fredspris går til Grameen Bank og dens grunnlegger, Muhammad Yunus, "for their efforts to create economic and social development from below" (se pressemelding fra Nobelinstituttet).

Jeg syns dette er både et godt, spennende valg, uten forkleinelse for et par av de større favorittene. Jeg syns det er fint at komiteen tør å se såpass bredt, og ikke minst er det en viktig anerkjennelse av sammenhengen mellom fred og utvikling.

Gratulerer!

På bunnen av pyramiden

Hvis bare de store og multinasjonale selskapene blir flinkere til å utnytte mulighetene blant verdens fattige, vil dette ikke bare gjøre selskapene rikere, men også utrydde fattigdommen.

For godt til å være sant? Vel, i følge boka ”The Fortune at the Bottom of the Pyramid - Eradicating Poverty through Profits”, av C. K. Prahalad, kan vi få både i pose og sekk.

(Advarsel: Hvis du er allergisk mot lange bloggposter, ikke les videre)

Fire milliarder forbrukere

Nøkkelen er å betrakte ”bunnen av pyramiden”, dvs de ca fire milliardene som lever for mindre enn to dollar dagen, ikke som ofre som må hjelpes ut av fattigdom, men som et potensielt marked for produkter og tjenester. For å nå disse, holder det ikke å justere et eksisterende produkt eller en måte å produsere og selge det på. Man må se de fattige som et unikt marked, og lage produkter utelukkende for dem.

I mange fattige land betaler de fattige på landsbygda av ulike grunner langt mer for elektrisitet enn de rike. Eller de har ikke tilgang til elektrisitet i det hele tatt, og må greie seg med ved, kumøkk, kull, parafin eller andre forurensende energikilder som fort kan være minst like dyre.

Technosol, et selskap som produserer billige solcellepaneler i familiestørrelse, har klart å få prisen såpass langt ned at panelene er tilgjengelige for familier på landsbygda i Nicaragua. Dette er et eksempel på at både selskapet kan tjene penger, samtidig som familien får relativt billig tilgang på en tjeneste som bedrer levestandarden.

Et annet eksempel er elektroniske markedsplasser i India. Bønder får tilgang til oppdatert informasjon om priser, ved hjelp av PCer med internettilgang i hver landsby. De får mulighet til å gjøre transaksjoner på en smidig og effektiv måte. Unødvendige mellommenn elimineres, og bonden blir sittende med en betydelig andel av effektivitetsgevinsten.

Dette er selvfølgelig solskinnshistoriene, men de er reelle. Flere hundretalls tusen mennesker, mange av dem fattige, har fått bedre liv takket være bedrifters innovative løsninger. Dette hører med til historien om de multinasjonale selskapenes framferd i den fattige delen av verden. Det ser nemlig ut til at kun hovedsakelig privateide selskaper av en viss størrelse er i stand til å se mulighetene, ta risikoen, og gjøre den nødvendige innovasjonen som er en forutsetning for slike kreative løsninger.

Shampo mot fattigdom?

Men bildet er mer sammensatt enn dette. Et at annet eksempel Prahalad trekker frem er vaskemiddel i porsjonspakker. De fattige har ikke råd til å kjøpe tokilos pakker med Omo Color. Men hvis man kan masseprodusere pakker på ti gram til en billig penge, da har man et marked også på den indiske landsbygda.

Det er imidlertid litt uklart hvordan Prahalad mener at porsjonspakker med vaskepulver, shampo eller tannkrem faktisk bidrar til å redusere fattigdom. Man kan like gjerne tenke seg at økt forbruk av f.eks. tannkrem, går på bekostning av annet forbruk, f.eks. av mat eller helsetjenester, og at nettoeffekten i et fattigdomsperspektiv dermed er negativ.

Er det slik at hvis bare de fattige får mulighet til å kjøpe høykvalitets varer og tjenester, så vil dette nødvendigvis føre til bedre levestandard? Det er nødvendig å ta Prahalads analyse ett skritt videre. Det finnes for eksempel produkter som utvilsomt har negativ effekt på folks levestandard. To eksempler:

- Ett selskap som har skjønt hvordan man skal nå bunnen av pyramiden, er Coca-Cola. I mange indiske landsbyer kan man kjøpe små flasker med Coca-Cola. Flaska koster bare fem rupi (en snau krone), slik at selv fattige landarbeidere (som gjerne tjener 25-30 rupi om dagen), har råd til en flaske etter en hard arbeidsdag i sola. Spørsmålet er om det er et par desiliter sukkervann landarbeiderne bør bruke penger på, eller om de kanskje burde kjøpt mat til familien, satt til side litt for å spare, e.l.

- Andre som satser stort på bunnen av pyramiden, er produsenter av tobakk og rusmidler. Disse har skjønt at når Kina forbruker en tredjedel av verdens sigaretter, og med alskens avgifter, reguleringer og begrensninger i de rike landene, er det i ”de nye markedene” potensialet ligger. Men forbruk av alkohol og tobakk er direkte negativt for folks levestandard. Det er også demonstrert hinsides enhver tvil, at mange fattige gjerne bruker de få pengene de har på rusmidler.

Alle varer er ikke like

Det burde være mulig å skille mellom tre ulike typer produkter og tjenester, ut fra hvordan de bidrar til fattigdomsbekjempelse: De som har liten eller ingen påvirkning på levestandard (vaskepulver, shampo, Coca-Cola); de som har udelt negativ effekt (tobakk og alkohol); og de som har overveiende og tydelig positiv effekt, slik som solcellepaneler, kreditt- og sparetjenester eller elektroniske markedsplasser.

Fra et fattigdomsperspektiv er det den siste kategorien som er mest interessant. Men hvordan kan man sørge for at det er disse produktene og tjenestene det satses på? Skal stater regulere? Skal medier og organisasjoner være vaktbikkjer? Effektive reguleringsmyndigheter, et aktivt sivilsamfunn og kritiske medier er forutsetninger for at slikt fungerer i andre land. I tillegg må man nok godta at også de fattige må få lov til å velge annerledes enn det som strengt tatt er i deres egen langsiktige interesse.

Vinn-vinn?

Det er grunn til å være skeptisk når noen påstår at de har en vinn-vinn-løsning på fattigdomsreduksjon. Er det mulig å tjene penger på å løse fattigdomsproblemet? Dette minner litt om bistandshistoriens barndom (i hvert fall i Norge; i USA er dette fortsatt realiteten): Da trodde man på bundet bistand, dvs at bistandsmidlene ble gitt på betingelse av at mottakerlandet kjøpte varer og tjenester fra selskaper basert i giverlandet. En vinn-vinn-situasjon, med andre ord, helt til man oppdaget at det faktisk kunne være motsetning mellom hva selskapene solgte og hva mottakerne faktisk trengte.

Det er en asymmetri i maktforholdet mellom fattige mennesker og store selskaper. Og hvis noen – som Prahalad – mener at begge disse gruppene har mye å tjene på at selskapene blir flinkere til å utnytte ”bunnen av pyramiden”, kan det det fort bli selskapenes interesser som blir de viktigste dersom de kommer i konflikt. Og konflikten er åpenbar, når det er snakk om tobakksgiganten Phillip Morris’ interesser og de fattiges interesser.

En ubehagelig sannhet

Kommer rett fra visning av Al Gores nye film om klimaendringer, "En ubehagelig sannhet" (På engelsk: "An Inconvenient Truth"), og må fortelle med en gang. Litt fordi jeg syns det er litt kult at jeg for første gang i mitt liv har blitt invitert til å se en film to uker før den norske premieren 8. september. Men aller mest fordi dette er en viktig film, som flest mulig bør løpe og se.

Kort fortalt er dette filmversjonen av den tidligere visepresidentens bok med samme navn, som på en svært god måte både forklarer klimaendringenes årsaker og konsekvenser, men faktisk inspirerer til litt håp om at det faktisk er mulig å gjøre noe med problemet. Når mannen som "pleide å være USAs neste president", som han gjerne kaller seg, kan lage en film som allerede har spilt inn $20 millioner og skapt masse debatt i USA, tror jeg faktisk det er håp. Når et tresifret antall amerikanske byer har lovet å oppfylle Kyoto-forpliktelsene, i protest mot at den føderale regjeringen er i lomma på oljelobbyen, er det håp.

Hvis denne filmen slår an i Norge, så kanskje vi til og med kan få en debatt om hvordan all denne oljen vi pumper opp av havet passer inn i bildet. Håper noen journalister har vett til å spørre Gore om det når han kommer. For det gjør han, omkring 5.-6. september, for å bleste filmen. Ryktene sier at han skal treffe Jens S også, så kanskje de kan få seg en prat om norsk olje.

Hvis du allerede regner deg som miljøverner, er denne filmen obligatorisk som lærebok i hvordan formidle kompliserte problemstillinger. Hvis du ikke er miljøverner, blir du det sannsynligvis.

Mer info, se filmens nettside, http://www.climatecrisis.net/

Noe annet som er ubehagelig, er hvordan de valgene vi gjør passer inn i dette. Nå skal jeg snart svi av årets klimakvote og vel så det, når jeg drar på ferie til Frankrike om et par uker. Har hatt et forsett om å kjøpe meg avlat på http://www.mittklima.no, og takket være Al Gore, blir det nå slik. Fant ut at jeg og kona er ansvarlige for 1'104 kg CO2 på denne turen, og for å kompensere for dette, betaler vi 424 kroner som går til tiltak mot klimaendringer.

Hvorfor Europa ”vant”

Tre uker på en hytte på sørspissen av Straumøya i Nordland. Mye dårlig vær. Forutsetningene er altså perfekte for å nå ambisjonen om å komme gjennom hele den halvmeterhøye bunken med bøker. Nå, med en snau uke igjen, har jeg bare et par romaner igjen. Alt det tunge er unnagjort, med rosinen i pølsa, Jared Diamonds ”Guns, Germs and Steel” som den viktigste.

”A short history of everybody for the last 13.000 years” er bokas undertittel, og her trekkes virkelig de store linjene. Diamond forsøker å svare på spørsmålet om hvorfor det var nettopp europeere som endte opp med å kolonisere Amerika, Afrika og Australia, og ikke omvendt. Spørsmålet virker kanskje litt absurd, men jeg syns svaret er spennende. For ikke å snakke om alle de artige delsvarene underveis.

Mat

Den ultimate årsaksforklaringen er å finne i maten. Eller matproduksjonen, for å være helt presis. Organisert matproduksjon, gjennom jordbruk og dyrehold, oppsto først på det eurasiske kontinent, nærmere bestemt i Vest-Asia og Kina for ca 10.000 år siden. Mange andre områder har gode tilsynelatende minst like gode betingelser for jordbruk og dyrehold, noe f.eks. dagens ekstremt produktive jordbruk i blant annet Great Plains-regionen i Nord-Amerika, Sør-Afrika og Chile demonstrerer. Alle disse er i dag langt mer produktive en dagens Irak, der man mener jordbruket oppsto aller først. Jordbruk oppsto nok uavhengig også andre steder, blant annet i Amerika og på Ny Guinea, men langt senere.

Det var ikke tilfeldig at jordbruket først oppsto i Eurasia og deretter spredde seg raskt på store deler av kontinentet, mener Diamond. Eurasia hadde langt flere ville arter som egnet seg for dyrking, flere dyr som egnet seg som husdyr, færre uoverstigelige geografiske barrierer som gjør diffusjon av ideer og teknologi enklere. En viktig faktor her, er at Eurasia primært har en øst-vest-akse, som gjør at plantesorter tilpasset ett vekstmiljø og klima, lett kan spre seg. Dette er en viktig årsak til at jordbruk aldri spredde seg fra Egypt og sørover i Afrika. Man må nemlig helt til Sør-Afrika for å finne et middelhavsk klima igjen, og innimellom er det for store hindringer til at jordbruket kunne spre seg gradvis.

Noe av det samme gjelder husdyr. Hvorfor temmet ikke afrikanerne sebraer som trekkdyr til jordbruket? Hvorfor avlet de ikke flodhester – mye godt protein i en tretonns flodhest. Og hvorfor ble ikke europeerne feid på sjøen av zulukongen Shaka og hans fryktinngytende neshornkavaleri? Det viser seg at både kyr, griser, geiter, sauer og hester, ”de fem store” huspattedyrene, som alle har sin opprinnelse i Eurasia, har en del fellestrekk som gjør det mulig for mennesker å håndtere dem. Sebraer, neshorn og flodhester har f.eks. alle rett og slett en tendens til å bli mannevonde på sine eldre dager. Noen dyr organiserer seg ikke i flokker, der mennesket ganske enkelt kan ta plassen som leder. Eller de mangler en annen av de fem-seks egenskapene Diamond lister opp, som alle må være oppfylt for at et dyr skal egne seg som husdyr. Det eneste husdyret med opprinnelse utenfor Eurasia er visstnok inkaenes lama, som til gjengjeld aldri ble brukt som kilde til melk, muskelkraft i jordbruk eller i krig. Dermed kunne conquistadorene Pizarro og Cortez skremme vannet av titusenvis av velorganiserte inka- og aztekersoldater med kun et par hundre kavalerister.

Basiller

Jeg visste fra før av at europeiske sykdommer var vel så viktig som militærteknologisk overlegenhet i europeernes seiersgang i Den nye verden. Det jeg ikke har tenkt så mye på, er hvorfor ikke europeerne ble rammet av tilsvarende sykdommer? Hvorfor plukket ikke Colombus, Pizarro og Cortez opp amerikanske basiller som voldte død og fordervelse hjemme i Spania?

Det viser seg at så godt som alle sykdommer som antar epidemiske proporsjoner (der de fleste blir smittet og enten dør eller blir immune) oppstår først i dyrebestander og deretter muterer og overføres til mennesker. Tenk fugleinfluensa. Eller rottene som brakte Svartedauen til Bergen i 1349. Sjansene for at dette skal skje øker dramatisk når dyra opptrer i flokk og er i hyppig kontakt med mennesker.

Sykdommer som dette har også oppstått utenfor Eurasia. Aids og malaria stammer begge fra Afrika. Her er det riktignok ikke husdyr som har skylda, men aper og andre pattedyr som gjennom millioner av år har hatt kontakt med jegere av menneskeslekten. Så forsinket da også malaria og andre tropesykdommer den europeiske koloniseringen i Afrika og andre tropiske områder.

Onde tunger vil kanskje kalle Diamond en geografisk determinist. Mulig det, men jeg syns faktisk han dokumenterer ganske godt at det først og fremst er geografiske årsaker som kan forklare hvorfor og hvordan ulike sivilisasjoner har utviklet seg. Han kombinerer arkeologi, lingvistikk, historie, antropologi og biologi på en ganske fiffig måte, og det hele virker overbevisende for en lekmann. Boka anbefales altså på det varmeste.

Teknologi og innovasjon

OK, så det (mitt sidelange sammendrag av Diamonds 400) forklarer hvorfor europeerne fikk et så stort forsprang på folk på andre kontinenter. Men hvorfor var det akkurat den knøttlille, vesteuropeiske delen av det eurasiske kontinentet som vant fram? Det var jo minst to-tre andre gode kandidater. Først og fremst Vest-Asia, jordbruket og verdensreligionenes vugge; og Kina, som var teknologisk ledende fram til en gang på 1400-tallet. Dette lurte jeg på gjennom hele boka, men først i epilogen fikk jeg et slags svar. Vest-Asia, først og fremst dagens Syria, Irak og landene rundt, har mistet sine fortrinn som brødkurv på grunn av avskoging og økende saltinnhold i jordsmonnet. Begge er konsekvenser av at sivilisasjonene i området har drevet et for intensivt jordbruk, en slags økologisk selvmord. Europa får mer regn og kan visstnok tåle et mer intensivt jordbruk.

Enda mer interessant er Kina. Tidlig på 1400-tallet nådde kinesiske handelsflåter med opptil flere titalls tusen mann fram til Øst-Afrika. Hvorfor fortsatte ikke kinesiske handelsskip rundt Afrika og opp til Europa, og dermed fratok Vasco da Gama muligheten til å gjøre returreisen noen tiår seinere? Plutselig stanset nemlig de kinesiske handelsflåtene, og Kina abdiserte som verdens havstormakt. Dette hadde i sin tur sammenheng med at Kina allerede da hadde vært samlet som én politisk enhet i mer enn 1500 år. I en maktkamp tidlig på 1400-tallet tapte nemlig den fløyen som hadde tatt initiativet til handelsflåtene. Dermed mistet utenrikshandel prestisje og motstanderne forbød sporenstreks videre skipsbygging. Alle verftene ble lagt ned, og kunnskapen om skipsbygging gikk tapt. Dette kunne aldri skjedd i Europa, fordi det på den tiden fantes flere hundre politiske enheter. Columbus fikk jo nei fire ganger, både fra italienere, portugisere og spanjoler, før Ferdinand og Isabella til slutt lot seg overtale til å utruste hans lille ekspedisjon som skulle få så enorme konsekvenser for verdenshistorien.

Slikt har skjedd flere ganger i Kinas historie, senest under Kulturrevolusjonen på 1960 og -70-tallet, der århundrer med kunnskap ble kastet på bålet, bokstavelig talt. Dette illustrerer et viktig poeng med ”Guns, Germs and Steel”. Stater av en viss størrelse er en forutsetning for å kunne finansiere spesialisering og innovasjon. Imidlertid kan også stater, i likhet med samfunn på alle andre nivåer, avvise nyttig teknologi av såkalte idiosynkratiske årsaker, slik Kina avviste oversjøisk handel og dermed ble utkonkurrert av Europa. Da flere av de europeiske fyrste- og kongedømmene på et vis gjorde det samme, ved å ikke satse på den gærne Columbus, hadde det minimale konsekvenser fordi det fantes så mange konkurrerende samfunn i umiddelbar nærhet. Slik var det ikke i Kina. En kineser som hadde lyst til å finne sjøveien til Europa hadde null sjanse til å få oppfylt sin drøm etter at skipsverftene ble lagt ned.

”Guns, Germs and Steel” reiser for meg to virkelig STORE spørsmål, som Diamond ikke prøver seg på. Det ene er hvilke typer innovasjon i dagens samfunn som i ettertid vil vise seg å ha vært et enorme framskritt, men som mange stater satte seg selv på sidelinja ved å avvise? Atomvåpen? Kjernekraft? Gasskraft? Bioenergi? Stamcelleforskning? GMO? Kloning? Gærningene som først prøvde å temme hester, smelte jern eller finne sjøveien til India ble nok uglesett av samtiden, selv om historien har gitt dem rett.

Det andre spørsmålet er om vi som globalt samfunn er i ferd med å begå den samme tabben som folkene i Vest-Asia begikk, et slags kollektivt selvmord. Jeg tenker selvfølgelig først og fremst på klimaendringene, som for øvrig er tema for en av de andre bøkene jeg har lest i sommer. Mer om det en annen gang. Kanskje.

Torskepuristene nordpå

Er på ferie i Salten i Nordland, på et sted der de fleste av de våkne timene handler om fangst, sløying, filetering, tilberedning og konsum av havets frukter. Årets sommer har vært spesielt givende på torskefronten, der seien tidligere har dominert. Faktisk har vi fått så mye torsk at vi har begynt å gi bort nytrukket torsk til naboene. Og hvem kan vel motstå en nytrukket, nysløyd og gryteklar tokilos torsk?

Ingen, trodde vi. Helt til følgende samtale utspilte seg over båtripa mellom oss og naboen fra nabovika forrige dagen:
Vi: - Vil du ha torsk? Vi har fått altfor mye, og vil ikke at den skal råtne.
Nordlendingen (drar litt på det?): - Torsk? Æ trur ikke det. Æ et ikke torsk om sommarn.
Vi (som har nytt nydelig torsk både kokt, fritert, i fiskekaker og og i suppe de siste par ukene): ???
Nordlendingen: - Nei, vi et nu bærre torsk i månader med 'r' i.

Vi rodde slukøret videre og har nå kjøelskapet stappfullt av nydelige torskefileter. Uten fryser er også muligheten til å leke tysk bobilturist begrenset. Heldigvis fant vi en nabo som ble glad for torsken, og ikke hadde kvaler med å spise sommertorsk.

Jeg syns også torsk om vinteren er godt, for all del, men kan ikke påstå jeg merker forskjell. Nytrukket og fersk torsk her om sommeren smaker nemlig aldeles himmelsk. Det er mulig den torsken vi får sørpå er gammel annenrangstorsk, og at nordlendingene beholder premietorsken selv om vinteren. I så fall har jeg til gode å smake denne delikatessen, men jeg har mine tvil.

Spørsmålet er altså: Er den nordnorske gane så fintfølende at den ikke kan spise torsk om sommeren? Min bedre halvdel, hvis opphav på farssiden var fra Bodø og i sin tid kastet ut igjen torsk fanget om sommeren, hevder at dette er normal adferd i denne delen av landet. En annen mulighet er at nordlendingene er selvplagere, og har funnet på dette med vintertorsk for å ha en grunn til å dra på fisketur her i januar, når sludden feier horisontalt over de firemeter høye bølgene i den stive kulingen, og man trenger lykt for i det hele tatt kjenne igjen en torsk?

Hagen og skattebetalernes penger

Jeg trodde ikke jeg skulle gidde å blogge om Carl I Hagen. Det er ikke veldig originalt, men nå kan jeg ikke dy meg. På radioen i morges presterte han nemlig noen retoriske krumspring som ikke likner noen ting.

Hagen har jo tidligere ikke akkurat har gått av veien for å mane til kamp mot sløsing med "skattebetalernes penger" nesten uansett hva slags offentlig finansiert virksomhet han for tiden går til angrep på. Men nå, når det er snakk om FrPs stortingsgruppes pengebruk, da er det ikke lenger skattebetalernes penger. Nei, nå har pengene blitt bevilget fra Stortinget til partigruppen, og vips! Nå er det ikke lenger skattebetalernes penger. Det er partigruppens. Dermed er det ingens sak hvordan Frp bruker pengene.

Så hva er egentlig forskjellen fra et sykehus som har fått sine penger bevilget av Stortinget, og bruker det på en måte Hagen ikke liker? Eller Norads bistandsmilliarder, som Hagen heller ikke liker? Er dette nå plutselig ikke skattebetalernes penger lenger, og dermed ikke noe offentligheten har noe med å diskutere? I så fall snakker vi om et enormt linjeskifte fra Hagen.

Eller har kanskje Hagen for en gangs skyld begått en mediestrategisk tabbe, når han prøver å bortforklare at han, Eli og de andre som har kost seg med reisekassen til Frp, faktisk er blitt tatt med buksene nede og hånden i kakeboksen. Samtidig.

Hvordan fagbevegelsen virkelig kan være solidarisk

På noen måter er det litt deilig med NRK-streik. Det blir litt slitsomt med alle disse nyhetene på P2 om morgenen. Passer egentlig bedre med dempet, klassisk musikk til morgenkaffen. Veldig godt egnet til refleksjon. Om hva all denne streikingen skal tjene til, for eksempel.

Jeg liker jo å tro at jeg er solidarisk med de som trenger det. Jeg syns urettferdighet er dumt. Likevel rykker det ikke akkurat i solidaritetsfoten når jeg leser om Knut Olsen og Hans Wilhelm Steinfeldt som streiker. Jaja, så er det noen andre journalister som tjener bedre enn dere. Så søk jobb i Dagens Næringsliv, da vel! Det er jo armeer av journalistspirer som drømmer om jobb i NRK, og massevis av vikarer og løsarbeidere i NRK allerede, som gjerne vil ha de faste stillingene deres.

Jeg tror "folk flest" i Norge har det bra, NRK-journalister inkludert. De fleste har kanskje ikke hytte med 18 dasser, men de har det greit nok likevel. Noen har det ikke bra, men jeg klarer ikke helt å tro at det er de dette handler om. Noen har falt utenfor, men det er jo ikke akkurat rusmisbrukerne som streiker. Årets lønnsoppgjør endte med nesten 4% lønnsøkning. I Norge har vi 1-2% inflasjon, hvilket betyr at reallønnsøkningen for de fleste er ca 2% eller litt mer. Uten at jeg har regnet på det, er jeg sikker på at dette koster sinnsykt mye mer enn det ville kostet å gi gratis behandlingsplass til alle rusmisbrukere, opphold til en haug med asylsøkere, massiv økning av bistanden, oppgradering av sykehus og barnehager, osv.

For ikke å snakke om miljøet. Jeg har jo tidligere synset at "LO er et hinder i miljøpolitikken". Kort oppsummert: En generell lønnsøkning for "folk flest" fører nødvendigvis til mer forbruk, noe som igjen fører til økt forurensning. Hvem betaler for det? Jo, den virkelige arbeiderklassen, nemlig de som syr klærne våre i Bangladesh. Når vår forurensning fører til klimaendringer og økt havnivå, er det tekstilarbeiderne i Dhaka som blir våte på beina. Vi slipper unna med kanskje å bygge et ekstra dike rundt den nye operaen.

Dersom fagbevegelsen virkelig skulle vært solidarisk globalt, burde den istedet vært litt tøff og prioritert: "Folk flest skal være med på å høste fruktene av økt effektivitetsvekst i samfunnet, men velger å ikke prioritere økt forbruk av hensyn til miljøet. I stedet prioriterer vi kortere arbeidstid, fordi økt fritid stort sett er mindre forurensende enn økt inntekt. I stedet for 2% årlig reallønnsvekst, vil vi ha et halvtimes kortere arbeidsuke hvert år."

Da har vi sekstimersdag en gang rundt 2020, og plenty tid for alle arbeidsplasser til å tilpasse seg. Det hadde vært noe, det.

Allergikere foren dere: Finn fram motorsagen!

I følge Norges Astma og Allergiforbund står vi i Oslo-området nå på terskelen til alle pollenallergikeres skrekk: Bjørkepollensesongen. I dag er det visstnok kraftig spredning, og til helgen blir det visst enda mer. Jeg savner dristige forslag til hvordan mai kan bli litt mer levelig for de hundretusener av oss som nyser, snufser og gråter oss gjennom det som visstnok skal være en vakker årstid.

Jeg foreslår motorsag. Få trærne vekk, i hvert fall i byen. Oslo skal ha unormalt mange bjørketrær. Bare fra her jeg sitter nå, kan jeg telle ni stykker utenfor vinduet mitt. Det finnes så uendelig mange andre tresorter, som også er pene å se på. Helst ikke hassel og or, for det er jeg også allergisk mot.

Gresset er kanskje litt vanskeligere. Jeg er ikke helt klar til å ta til orde for omfattende bråtebrann ennå, eller kunstgress i alle byparker. Men spør meg igjen i juli...

LO er et hinder i miljøpolitikken

Jeg har lenge lurt på om norsk fagbevegelse har noe miljøengasjement overhodet. Dagens Klassekampen var i så måte opplysende (link til forside, tror ikke saken er på nett). Prisverdig med forside og og god sekssiders artikkel om klimaendringer, som jeg har skrevet litt om tidligere, her og her.

Blant Klassekampens intervjuobjekter var gode, gamle Torbjørn Berntsen, tidligere miljøvernminister fra kraftsosialistpartiet Arbeiderpartiet. Han gikk ut mot fagbevegelsens ensidige fokus på økte lønninger og dermed forbruk:

"-Den desidert sterkeste drivkraften bak miljøødeleggelsene er forventningen om stadig høyere materielt forbruk. Dette er fagbevegelsen med på å spille opp under. Sett i det perspektivet er ikke fagbevegelsen en del av løsningen, men en del av problemet," sier Berntsen, som kaller fagbevegelsens linje i dag "bakstreversk".

Nesten like interessant som selve artikkelen, er imidlertid den påfølgende dobbeltsiden, som er LOs 1. mai-annonse. Over en hel side, i en sinnsykt liten font, redegjør LO for sitt politiske grunnlag for 1. mai 2006, under tittelen "Styrk offentlig sektor og velferdsstaten!". På over 3200 ord (last ned pdf'en her) legger LO i Oslo ut om offentlig sektor, sosial dumping, arbeidsløshet, energipolitikk, pensjon, kapitalens globalisering, USA som militærmakt osv. Ordet "miljø" er ikke nevnt én gang, om man da ikke regner med de fem gangene ordet "arbeidsmiljø" dukker opp.

Om denne sammenstillingen var tiltenkt fra deskens side, vet jeg ikke. Uansett er det interessant, og får det til å se ut som om fagbevegelsen, og spesielt LO i Oslo, anstrenger seg til det ytterste for å fortjente Berntsens stempel som "bakstreversk" i miljøpolitikken.

Det jeg lurer på, er om dette er grunnen til at den rødgrønne regjeringen ganske systematisk ser ut til å prioritere økt økonomisk vekst fremfor miljø. Joda, SV skal ha litt kredd for å ha bidratt til en mindre dårlig forvaltningsplan for nordområdene enn vi ellers ville ha fått. Men Arbeiderpartiet virker å være i LOs hule hånd. Og jeg syns selv SV ikke akkurat virker voldsomt villige til å fronte de virkelige vanskelige spørsmålene om miljø. I spørsmålet om atomkraft - som jeg syns er vanskelig, men i hvert fall kunne ønsket meg en skikkelig debatt om - er f.eks. Audun Lysbakken mer opptatt av å latterliggjøre Frp enn å ta en seriøs debatt. Skal SV miste hegemoniet som miljøparti til et stadig mer selvsikkert Venstre?

Da har jeg mer sans for Sindres oppfordring om å redusere toskebestanden - ikke minst på grunn av tittelens artige ordspill :-)

Viggo Johansen og bensinpriser

Hvorfor gjorde jeg det? I akutt ønske om å "oppdatere meg", fant jeg i går kveld ut at jeg skulle få med meg en TV-debatt. I månedsvis har mitt eneste forhold til TV-debatter vært parodiene på Hallo i Uken. Så jeg tenkte jeg skulle gi Viggo J en sjanse.

Jeg angrer. Enten skjønner jeg ikke formatet, eller så er jeg fullstendig i utakt med resten av tvnorge. Hvorfor må det være seks mennesker i studio for å diskutere bensinpriser? Hvorfor får ingen lov til å snakke mer enn et halvt minutt av gangen? Hvorfor gjentar alle deltakerne seg selv og hverandre opptil flere ganger? Og hvorfor, hvorfor, er det bare Hallgeir Langeland som snakker såvidt om miljø? Og selv ikke han tør å si det innlysende: At høye bensinpriser er den enkleste, mest effektive og mest fornuftige måten å redusere CO2-utslippene.

Jeg er jo tross alt medieviter, så jeg vet jo svaret på alt dette. Det blir nok lenge til neste gang, Viggo...

Det er for få Frp'ere i bistandsbransjen

Det er altfor få Frp'ere i den norske bistandsbransjen. Eller liberalister, høyrefolk eller hva det skal være. Konsekvenser av det er at debattene gjerne enten blir "interne" i miljøet, mellom folk som snakker det samme språket og stort sett mener de samme tingene. De fleste av debattene i fagbladet Bistandsaktuelt er slik.

Eller debattene blir voldsomt assymetriske, mellom kunnskapsrike folk fra "innsiden" og folk som er menings- og skriveføre, men ikke akkurat knallsterke på detaljene. De føler at de bør være uenige, men ender ofte opp med plattheter og dårlig underbygde argumenter. Det er mye slikt i blogge-land, og det er jo bedre enn ingenting. Denne debatten, fra bloggen til Marion, virker for meg ganske typisk. Marion prøver vel egentlig å slå et slag for at det ikke er "tilstrekkelig med gamle klær og fadderbarn", men at det er behov for "profesjonelle" folk i bistandsbransjen, og det er jeg helt enig i. Men kommentarene på innleggene havner fort i kategoriene "bistand virker ikke"/"jo, det gjør det, men det er vanskelig".

En grunn til at det blir slik, er sikkert at bistandsbransjen er dominert av folk på sentrum-venstresiden i norsk politikk. Jeg vet ikke om det er gjort noen undersøkelser på dette, men vil tippe at tyngdepunktet i bistandsbransjen ligger et sted på venstresiden i Arbeiderpartiet, med en god dose både til høyre og venstre for det. Men svært få som stemmer Høyre eller FrP ved valg. Etter fem år i bransjen har jeg ikke møtt noen. Ut fra det jeg har truffet av studenter i de diverse utviklingsstudiene som dukker opp som paddehatter, er det altfor få blå skjorter til at jeg tror dette vil endre seg med det første.

Nå er det nok neppe noe mål at bistandsbransjen bør være 100% politisk representativ for Norges befolkning, like lite som finansmiljøet er eller trenger å være det. Men det hadde jo vært litt artig, da, om vi kunne ha folk som gikk inn i bistandsbransjen med mål om å få alle til å satse mye mer på det frie markedet og privatisering. Hvorfor velger ikke Unge Høyre-folk å utdanne seg til bistandsarbeidere? Da ville vi i hvert fall fått litt mer spennende debatter, der ikke innsiderne som oftest trumfer liberalist-synserne med mye større kunnskap.

Jeg er svoren bistandstilhenger, og ikke bare fordi jeg jobber i bransjen selv. Men jeg frykter at en debatt som er altfor teknisk og intern, og ikke tar opp De Store Spørsmålene, som hvorfor vi skal drive bistand i det hele tatt, på sikt vil kunne bane veien for "danske" tilstander. Jeg er ikke i tvil om at en eventuelle Regjering Jensen fra 2009 glatt vil kutte 20-50 prosent av bistandsbudsjettet, og jeg er redd protestene ikke vil bli så altfor voldsomme heller. Riktignok sier gjerne 80-90 prosent av befolkningen her til lands at de støtter bistand, men jeg er ganske sikker på at dette er ganske "tynne" tall, dvs at feilmarginen for å ville gi "riktige" svar, er ganske høy. Og at dersom bistand blir satt opp mot eldreomsorg, utdanning, helse, veier, e.l., vil det være få blant grunnfjellet i en evt FrP/H-regjering som vil ta til motmæle. Venstresiden vil jo syte og bære seg, men hvem bryr seg om det, når Siv Jensen har flertall bak seg?

En i utgangspunktet unødvendig posting

Den eneste grunnen til at jeg skriver dette, er at det var litt komplisert å få lastet opp et bilde av meg selv til profilen min, uten å faktisk publisere en posting.

Dette bildet er for øvrig fra Lillevika, på Straumøya i Nordland. Veldig fint sted å være om sommeren, forutsatt at man liker fisk, spesielt sei. Jeg er ingen stor sportsfisker - stanga på bildet er fra Sambo, koop'en på Straumøya. Men den funker jo fint. Og det gikk jo som en lek å publisere fra Picasa, Googles bildebehandlings- og organiseringsprogram.

Oppdatering: Fiskerbildet var for stort, så jeg måtte laste opp et annet bilde til profilen. Men nå som dette en gang ligger her, kan det jo få bli...

Bush, klimaendringer og Chevrolet-flausen

Det er ikke så mye som bekymrer meg. At amerikanerne - som jeg på mange måter har veldig stor sans for - kan la George Bush lede landet sitt, er imidlertid en av dem. Klimaendringene er en annen slik ting. Så når jeg leser at Bush-regimet sensurerer offentlig klimaforskning i USA, blir jeg nesten nedfor.

Heldigvis er det håp. Jeg har tidligere skrevet om politisk aktivisme på nettet. Dette er en variant av dette. Bilfabrikanten Chevrolet prøvde seg med det sikkert markedsavdelingen deres tenkte var et genialt PR-stunt for sin nye modell Chevy Tahoe: Vi samarbeider med The Apprentice (på norsk: Kandidaten) og prøver oss på litt viral marketing. Vi lar folk lage sine egne reklamevideoer for oss og så sende dem til alle vennene sine. Ikke bare slipper vi å lage dyre reklamefilmer, men folk sørger selv for spredningen!

Det fungerte ikke helt som planlagt. Det vil si, folk lager videoer i fleng, men med litt andre budskap enn det Chevy nok hadde håpet på. Mange har fokusert på det at Tahoe er det vi her i Norge kaller liten lastebil. I Amerika heter dette Sports Utility Vehicles (SUV), og er et yndet statussymbol for folk som liker å kjøre rundt i forstedene og brife med at de kunne ha kjørt på isbreer, i ørkenen, i gjørma, osv. Ett problem er at de sluker bensin, og dermed bidrar til klimaendringer. Ett eksempel finnes her (krever Flash). I denne blogg-posten er det mer info og linker til flere filmer folk har laget. Spekulasjonene nå handler om Chevy kommer til å ta ned siten. Foreløpig ser det ut til at de prøver å late som det var dette som egentlig var planen.

Lampemagasinet på Carl Berner

Dette er bildet av en butikk jeg har hatt mistanker til en stund. Lampemagasinet på Carl Berner i Oslo har nemlig alltid salg. Nå er det "halve butikken til 1/2 pris". For ikke lenge siden var det store plakater som annonserte 70% et-eller-annet.

Jeg tenker at dette kan skyldes

• at vinduene er så skitne at de alltid må ha masse plakater hengende for å skjule det,
• at de ikke vil at folk skal se inn gjennom vinduene,
• at folk faktisk lar seg lure til å tro at de alltid kan få gjort et røverkjøp,
• at butikken tror at folk lar seg lure, men at de tar feil.

Jeg gleder meg til neste kampanje. Mitt tips er at det da er den andre halvparten av butikken som er til halv pris, men med oransje plakater...

Kalle Moene og gnierindeksen

Leste en interessant artikkel i helgens Dagens Næringsliv. Kalle Moene, som er økonomiprofessor på Universitetet i Oslo, skriver ca en gang i måneden innsiktsfulle kommentarer. Han tar normalt utgangspunkt i sin egen forskning, som gjerne handler omfattigdom, utvikling, Afrika, osv. Han er i så måte en forbilledlig forskningsformidler, som faktisk er i stand til å formidle det han driver med også til oss som har forlatt Blindern.

Dessverre publiserer ikke gnier-DN artiklene hans på nettet, eller de har så dårlig søkefunksjon at jeg ikke finner dem... Heldigvis publiserer Moene dem selv på sin egen nettside, men ikke med en gang. Derfor en kort oppsummering:

Mange mellominntektsland har faktisk så mye rikdom at kun littegrann bedre intern fordeling vil kunne løse fattigdomsproblemet. Dette har Moene regnet på, og utviklet en egen gnierindeks. Høy skår på gnierindeksen betyr kort og godt at svært lite omfordeling trengs for å løse problemet, og at landet burde kunne løse fattigdomsproblemene sine ganske enkelt. Land som Argentina, Costa Rica, Ukraina, Tyrkia og Sør-Afrika kommer ganske dårlig ut, når Moene viser at en hypotetisk "omfordelingsskatt" på kun 0,01-0,06 prosent kunne eliminert den ekstreme fattigdommen.

Nå er det vel ikke så enkelt å eliminere fattigdom, men jeg syns likevel Moene har et godt poeng: I en god del land med mye fattigdom, er bedre intern omfordeling den beste løsningen. Ikke bistand, frihandel eller økte utenlandsinvesteringer, som ofte trekkes fram som løsninger på fattigdomsproblemet. Bistand er i utgangspunktet problematisk, fordi det skaper assymetriske maktforhold som kan føre til all verdens elendighet. Eventuelle gevinster fra frihandel eller økte investeringer trenger ikke de fattige se noe til - de havner likevel altfor ofte i lomma på dem som har mest fra før.

Samtidig er det en god del land som rett og slett er for fattige til at bedre omfordeling er svaret. Moene trekker selv fram Burundi, som ville måttet økte skattesatsen med 69% for å løse problemet. Her tror jeg nok global omfordeling gjennom bistand, og mer rettferdige globale strukturer, må være en del av svaret, selv om det også i disse landene er de interne forholdene som er viktigst.

Politisk aktivisme på nettet

I slutten av mars 2006 deltok jeg på N-TEN-konferansen i Seattle, USA. Konferansen handlet om hvordan ideelle organisasjoner kan bruke teknologi for å bli mer effektive, et tema som opptar meg ganske mye om dagen. En av de meste vellykte og morsomme kampanjene jeg har sett, kom nettopp også med en oppfølger. The Meatrix 2 tok over der forgjengeren slapp, men gir vel strengt tatt ikke så mye nytt. Men når man har fått 10 millioner nettbrukere til å se enern, er det vel for fristende å lage en oppfølger.

Produsentene er et selskap som heter Free Range Graphics, basert i Washington, DC. En annen morsom produksjon de har begått, er walmartworkersrights.org, en protest mot verdens største selskaps fagforeningsknusing.

Kanskje vel så morsomt, i samme sjanger, er spillet McDonald's Video Game. Dette er mye mer spennende fordi det faktisk er interaktivt, mens sakene til Free Range mest er underholdende. I dette spillet skal du prøve å drive den digre burgerkjeden, men finner fort ut at det er vanskelig å lykkes uten å ødelegge regnskog, bestikke politikere, blande industrikjemikalier i storfeforet, osv.

Jeg syns slikt er morsomt, men har det noen faktisk effekt? Vanskelig å si. Om ikke annet, får sikkert McD litt negativ PR når de saksøker spillprodusentene for logomisbruk...

Jeg drømmer selv om å få til slikt som dette. Mitt første forsøk, Superbanken, er ikke helt i samme divisjon, men forhåpentligvis ikke helt mislykket heller. Forhåpentligvis får jeg muligheten til å jobbe mer med slikt som dette.

Hvorfor i all verden skal jeg ha en blogg?

Tror jeg virkelig at jeg har noe å melde som folk faktisk er villige til å lese?

Jeg er jo opptatt av samfunnet rundt meg. Jeg er heller ikke mer beskjeden enn at jeg faktisk tror noen vil kunne ha interesse av å lese det jeg skriver, og kanskje ikke bare vennene mine en gang.

Den umiddelbare årsaken til at jeg starter denne bloggen akkurat nå har sikkert sammenheng med all blogghypen, men det finnes faktisk én direkte årsak. Jeg deltok nemlig nylig på en artig konferanse, the Nonprofit Technology Conference i Seattle, USA. Her følte jeg det tidvis som om jeg var den eneste i hele verden som ikke har en blogg, men først og fremst syntes jeg det jo hørtes utrolig spennende ut alt dette med blogging, web 2.0, flickr, osv.

I tillegg kan det bety noe at kona er bortreist, slik at jeg har litt flere timer å slå ihjel enn normalt. Men jeg håper denne bloggen overlever også hennes hjemkomst. Mer grunnleggende er vel at jeg føler at kommunikasjon er en veldig sentral del av min identitet. Her er jeg nok litt yrkesskadd, jeg er nemlig utdannet medieviter og jobber med kommunikasjonsvirksomhet til daglig. Men det er tydeligvis ikke nok...