Hagen og skattebetalernes penger

Jeg trodde ikke jeg skulle gidde å blogge om Carl I Hagen. Det er ikke veldig originalt, men nå kan jeg ikke dy meg. På radioen i morges presterte han nemlig noen retoriske krumspring som ikke likner noen ting.

Hagen har jo tidligere ikke akkurat har gått av veien for å mane til kamp mot sløsing med "skattebetalernes penger" nesten uansett hva slags offentlig finansiert virksomhet han for tiden går til angrep på. Men nå, når det er snakk om FrPs stortingsgruppes pengebruk, da er det ikke lenger skattebetalernes penger. Nei, nå har pengene blitt bevilget fra Stortinget til partigruppen, og vips! Nå er det ikke lenger skattebetalernes penger. Det er partigruppens. Dermed er det ingens sak hvordan Frp bruker pengene.

Så hva er egentlig forskjellen fra et sykehus som har fått sine penger bevilget av Stortinget, og bruker det på en måte Hagen ikke liker? Eller Norads bistandsmilliarder, som Hagen heller ikke liker? Er dette nå plutselig ikke skattebetalernes penger lenger, og dermed ikke noe offentligheten har noe med å diskutere? I så fall snakker vi om et enormt linjeskifte fra Hagen.

Eller har kanskje Hagen for en gangs skyld begått en mediestrategisk tabbe, når han prøver å bortforklare at han, Eli og de andre som har kost seg med reisekassen til Frp, faktisk er blitt tatt med buksene nede og hånden i kakeboksen. Samtidig.

Hvordan fagbevegelsen virkelig kan være solidarisk

På noen måter er det litt deilig med NRK-streik. Det blir litt slitsomt med alle disse nyhetene på P2 om morgenen. Passer egentlig bedre med dempet, klassisk musikk til morgenkaffen. Veldig godt egnet til refleksjon. Om hva all denne streikingen skal tjene til, for eksempel.

Jeg liker jo å tro at jeg er solidarisk med de som trenger det. Jeg syns urettferdighet er dumt. Likevel rykker det ikke akkurat i solidaritetsfoten når jeg leser om Knut Olsen og Hans Wilhelm Steinfeldt som streiker. Jaja, så er det noen andre journalister som tjener bedre enn dere. Så søk jobb i Dagens Næringsliv, da vel! Det er jo armeer av journalistspirer som drømmer om jobb i NRK, og massevis av vikarer og løsarbeidere i NRK allerede, som gjerne vil ha de faste stillingene deres.

Jeg tror "folk flest" i Norge har det bra, NRK-journalister inkludert. De fleste har kanskje ikke hytte med 18 dasser, men de har det greit nok likevel. Noen har det ikke bra, men jeg klarer ikke helt å tro at det er de dette handler om. Noen har falt utenfor, men det er jo ikke akkurat rusmisbrukerne som streiker. Årets lønnsoppgjør endte med nesten 4% lønnsøkning. I Norge har vi 1-2% inflasjon, hvilket betyr at reallønnsøkningen for de fleste er ca 2% eller litt mer. Uten at jeg har regnet på det, er jeg sikker på at dette koster sinnsykt mye mer enn det ville kostet å gi gratis behandlingsplass til alle rusmisbrukere, opphold til en haug med asylsøkere, massiv økning av bistanden, oppgradering av sykehus og barnehager, osv.

For ikke å snakke om miljøet. Jeg har jo tidligere synset at "LO er et hinder i miljøpolitikken". Kort oppsummert: En generell lønnsøkning for "folk flest" fører nødvendigvis til mer forbruk, noe som igjen fører til økt forurensning. Hvem betaler for det? Jo, den virkelige arbeiderklassen, nemlig de som syr klærne våre i Bangladesh. Når vår forurensning fører til klimaendringer og økt havnivå, er det tekstilarbeiderne i Dhaka som blir våte på beina. Vi slipper unna med kanskje å bygge et ekstra dike rundt den nye operaen.

Dersom fagbevegelsen virkelig skulle vært solidarisk globalt, burde den istedet vært litt tøff og prioritert: "Folk flest skal være med på å høste fruktene av økt effektivitetsvekst i samfunnet, men velger å ikke prioritere økt forbruk av hensyn til miljøet. I stedet prioriterer vi kortere arbeidstid, fordi økt fritid stort sett er mindre forurensende enn økt inntekt. I stedet for 2% årlig reallønnsvekst, vil vi ha et halvtimes kortere arbeidsuke hvert år."

Da har vi sekstimersdag en gang rundt 2020, og plenty tid for alle arbeidsplasser til å tilpasse seg. Det hadde vært noe, det.