LO er et hinder i miljøpolitikken

Jeg har lenge lurt på om norsk fagbevegelse har noe miljøengasjement overhodet. Dagens Klassekampen var i så måte opplysende (link til forside, tror ikke saken er på nett). Prisverdig med forside og og god sekssiders artikkel om klimaendringer, som jeg har skrevet litt om tidligere, her og her.

Blant Klassekampens intervjuobjekter var gode, gamle Torbjørn Berntsen, tidligere miljøvernminister fra kraftsosialistpartiet Arbeiderpartiet. Han gikk ut mot fagbevegelsens ensidige fokus på økte lønninger og dermed forbruk:

"-Den desidert sterkeste drivkraften bak miljøødeleggelsene er forventningen om stadig høyere materielt forbruk. Dette er fagbevegelsen med på å spille opp under. Sett i det perspektivet er ikke fagbevegelsen en del av løsningen, men en del av problemet," sier Berntsen, som kaller fagbevegelsens linje i dag "bakstreversk".

Nesten like interessant som selve artikkelen, er imidlertid den påfølgende dobbeltsiden, som er LOs 1. mai-annonse. Over en hel side, i en sinnsykt liten font, redegjør LO for sitt politiske grunnlag for 1. mai 2006, under tittelen "Styrk offentlig sektor og velferdsstaten!". På over 3200 ord (last ned pdf'en her) legger LO i Oslo ut om offentlig sektor, sosial dumping, arbeidsløshet, energipolitikk, pensjon, kapitalens globalisering, USA som militærmakt osv. Ordet "miljø" er ikke nevnt én gang, om man da ikke regner med de fem gangene ordet "arbeidsmiljø" dukker opp.

Om denne sammenstillingen var tiltenkt fra deskens side, vet jeg ikke. Uansett er det interessant, og får det til å se ut som om fagbevegelsen, og spesielt LO i Oslo, anstrenger seg til det ytterste for å fortjente Berntsens stempel som "bakstreversk" i miljøpolitikken.

Det jeg lurer på, er om dette er grunnen til at den rødgrønne regjeringen ganske systematisk ser ut til å prioritere økt økonomisk vekst fremfor miljø. Joda, SV skal ha litt kredd for å ha bidratt til en mindre dårlig forvaltningsplan for nordområdene enn vi ellers ville ha fått. Men Arbeiderpartiet virker å være i LOs hule hånd. Og jeg syns selv SV ikke akkurat virker voldsomt villige til å fronte de virkelige vanskelige spørsmålene om miljø. I spørsmålet om atomkraft - som jeg syns er vanskelig, men i hvert fall kunne ønsket meg en skikkelig debatt om - er f.eks. Audun Lysbakken mer opptatt av å latterliggjøre Frp enn å ta en seriøs debatt. Skal SV miste hegemoniet som miljøparti til et stadig mer selvsikkert Venstre?

Da har jeg mer sans for Sindres oppfordring om å redusere toskebestanden - ikke minst på grunn av tittelens artige ordspill :-)

Viggo Johansen og bensinpriser

Hvorfor gjorde jeg det? I akutt ønske om å "oppdatere meg", fant jeg i går kveld ut at jeg skulle få med meg en TV-debatt. I månedsvis har mitt eneste forhold til TV-debatter vært parodiene på Hallo i Uken. Så jeg tenkte jeg skulle gi Viggo J en sjanse.

Jeg angrer. Enten skjønner jeg ikke formatet, eller så er jeg fullstendig i utakt med resten av tvnorge. Hvorfor må det være seks mennesker i studio for å diskutere bensinpriser? Hvorfor får ingen lov til å snakke mer enn et halvt minutt av gangen? Hvorfor gjentar alle deltakerne seg selv og hverandre opptil flere ganger? Og hvorfor, hvorfor, er det bare Hallgeir Langeland som snakker såvidt om miljø? Og selv ikke han tør å si det innlysende: At høye bensinpriser er den enkleste, mest effektive og mest fornuftige måten å redusere CO2-utslippene.

Jeg er jo tross alt medieviter, så jeg vet jo svaret på alt dette. Det blir nok lenge til neste gang, Viggo...

Det er for få Frp'ere i bistandsbransjen

Det er altfor få Frp'ere i den norske bistandsbransjen. Eller liberalister, høyrefolk eller hva det skal være. Konsekvenser av det er at debattene gjerne enten blir "interne" i miljøet, mellom folk som snakker det samme språket og stort sett mener de samme tingene. De fleste av debattene i fagbladet Bistandsaktuelt er slik.

Eller debattene blir voldsomt assymetriske, mellom kunnskapsrike folk fra "innsiden" og folk som er menings- og skriveføre, men ikke akkurat knallsterke på detaljene. De føler at de bør være uenige, men ender ofte opp med plattheter og dårlig underbygde argumenter. Det er mye slikt i blogge-land, og det er jo bedre enn ingenting. Denne debatten, fra bloggen til Marion, virker for meg ganske typisk. Marion prøver vel egentlig å slå et slag for at det ikke er "tilstrekkelig med gamle klær og fadderbarn", men at det er behov for "profesjonelle" folk i bistandsbransjen, og det er jeg helt enig i. Men kommentarene på innleggene havner fort i kategoriene "bistand virker ikke"/"jo, det gjør det, men det er vanskelig".

En grunn til at det blir slik, er sikkert at bistandsbransjen er dominert av folk på sentrum-venstresiden i norsk politikk. Jeg vet ikke om det er gjort noen undersøkelser på dette, men vil tippe at tyngdepunktet i bistandsbransjen ligger et sted på venstresiden i Arbeiderpartiet, med en god dose både til høyre og venstre for det. Men svært få som stemmer Høyre eller FrP ved valg. Etter fem år i bransjen har jeg ikke møtt noen. Ut fra det jeg har truffet av studenter i de diverse utviklingsstudiene som dukker opp som paddehatter, er det altfor få blå skjorter til at jeg tror dette vil endre seg med det første.

Nå er det nok neppe noe mål at bistandsbransjen bør være 100% politisk representativ for Norges befolkning, like lite som finansmiljøet er eller trenger å være det. Men det hadde jo vært litt artig, da, om vi kunne ha folk som gikk inn i bistandsbransjen med mål om å få alle til å satse mye mer på det frie markedet og privatisering. Hvorfor velger ikke Unge Høyre-folk å utdanne seg til bistandsarbeidere? Da ville vi i hvert fall fått litt mer spennende debatter, der ikke innsiderne som oftest trumfer liberalist-synserne med mye større kunnskap.

Jeg er svoren bistandstilhenger, og ikke bare fordi jeg jobber i bransjen selv. Men jeg frykter at en debatt som er altfor teknisk og intern, og ikke tar opp De Store Spørsmålene, som hvorfor vi skal drive bistand i det hele tatt, på sikt vil kunne bane veien for "danske" tilstander. Jeg er ikke i tvil om at en eventuelle Regjering Jensen fra 2009 glatt vil kutte 20-50 prosent av bistandsbudsjettet, og jeg er redd protestene ikke vil bli så altfor voldsomme heller. Riktignok sier gjerne 80-90 prosent av befolkningen her til lands at de støtter bistand, men jeg er ganske sikker på at dette er ganske "tynne" tall, dvs at feilmarginen for å ville gi "riktige" svar, er ganske høy. Og at dersom bistand blir satt opp mot eldreomsorg, utdanning, helse, veier, e.l., vil det være få blant grunnfjellet i en evt FrP/H-regjering som vil ta til motmæle. Venstresiden vil jo syte og bære seg, men hvem bryr seg om det, når Siv Jensen har flertall bak seg?

En i utgangspunktet unødvendig posting

Den eneste grunnen til at jeg skriver dette, er at det var litt komplisert å få lastet opp et bilde av meg selv til profilen min, uten å faktisk publisere en posting.

Dette bildet er for øvrig fra Lillevika, på Straumøya i Nordland. Veldig fint sted å være om sommeren, forutsatt at man liker fisk, spesielt sei. Jeg er ingen stor sportsfisker - stanga på bildet er fra Sambo, koop'en på Straumøya. Men den funker jo fint. Og det gikk jo som en lek å publisere fra Picasa, Googles bildebehandlings- og organiseringsprogram.

Oppdatering: Fiskerbildet var for stort, så jeg måtte laste opp et annet bilde til profilen. Men nå som dette en gang ligger her, kan det jo få bli...

Bush, klimaendringer og Chevrolet-flausen

Det er ikke så mye som bekymrer meg. At amerikanerne - som jeg på mange måter har veldig stor sans for - kan la George Bush lede landet sitt, er imidlertid en av dem. Klimaendringene er en annen slik ting. Så når jeg leser at Bush-regimet sensurerer offentlig klimaforskning i USA, blir jeg nesten nedfor.

Heldigvis er det håp. Jeg har tidligere skrevet om politisk aktivisme på nettet. Dette er en variant av dette. Bilfabrikanten Chevrolet prøvde seg med det sikkert markedsavdelingen deres tenkte var et genialt PR-stunt for sin nye modell Chevy Tahoe: Vi samarbeider med The Apprentice (på norsk: Kandidaten) og prøver oss på litt viral marketing. Vi lar folk lage sine egne reklamevideoer for oss og så sende dem til alle vennene sine. Ikke bare slipper vi å lage dyre reklamefilmer, men folk sørger selv for spredningen!

Det fungerte ikke helt som planlagt. Det vil si, folk lager videoer i fleng, men med litt andre budskap enn det Chevy nok hadde håpet på. Mange har fokusert på det at Tahoe er det vi her i Norge kaller liten lastebil. I Amerika heter dette Sports Utility Vehicles (SUV), og er et yndet statussymbol for folk som liker å kjøre rundt i forstedene og brife med at de kunne ha kjørt på isbreer, i ørkenen, i gjørma, osv. Ett problem er at de sluker bensin, og dermed bidrar til klimaendringer. Ett eksempel finnes her (krever Flash). I denne blogg-posten er det mer info og linker til flere filmer folk har laget. Spekulasjonene nå handler om Chevy kommer til å ta ned siten. Foreløpig ser det ut til at de prøver å late som det var dette som egentlig var planen.

Lampemagasinet på Carl Berner

Dette er bildet av en butikk jeg har hatt mistanker til en stund. Lampemagasinet på Carl Berner i Oslo har nemlig alltid salg. Nå er det "halve butikken til 1/2 pris". For ikke lenge siden var det store plakater som annonserte 70% et-eller-annet.

Jeg tenker at dette kan skyldes

• at vinduene er så skitne at de alltid må ha masse plakater hengende for å skjule det,
• at de ikke vil at folk skal se inn gjennom vinduene,
• at folk faktisk lar seg lure til å tro at de alltid kan få gjort et røverkjøp,
• at butikken tror at folk lar seg lure, men at de tar feil.

Jeg gleder meg til neste kampanje. Mitt tips er at det da er den andre halvparten av butikken som er til halv pris, men med oransje plakater...

Kalle Moene og gnierindeksen

Leste en interessant artikkel i helgens Dagens Næringsliv. Kalle Moene, som er økonomiprofessor på Universitetet i Oslo, skriver ca en gang i måneden innsiktsfulle kommentarer. Han tar normalt utgangspunkt i sin egen forskning, som gjerne handler omfattigdom, utvikling, Afrika, osv. Han er i så måte en forbilledlig forskningsformidler, som faktisk er i stand til å formidle det han driver med også til oss som har forlatt Blindern.

Dessverre publiserer ikke gnier-DN artiklene hans på nettet, eller de har så dårlig søkefunksjon at jeg ikke finner dem... Heldigvis publiserer Moene dem selv på sin egen nettside, men ikke med en gang. Derfor en kort oppsummering:

Mange mellominntektsland har faktisk så mye rikdom at kun littegrann bedre intern fordeling vil kunne løse fattigdomsproblemet. Dette har Moene regnet på, og utviklet en egen gnierindeks. Høy skår på gnierindeksen betyr kort og godt at svært lite omfordeling trengs for å løse problemet, og at landet burde kunne løse fattigdomsproblemene sine ganske enkelt. Land som Argentina, Costa Rica, Ukraina, Tyrkia og Sør-Afrika kommer ganske dårlig ut, når Moene viser at en hypotetisk "omfordelingsskatt" på kun 0,01-0,06 prosent kunne eliminert den ekstreme fattigdommen.

Nå er det vel ikke så enkelt å eliminere fattigdom, men jeg syns likevel Moene har et godt poeng: I en god del land med mye fattigdom, er bedre intern omfordeling den beste løsningen. Ikke bistand, frihandel eller økte utenlandsinvesteringer, som ofte trekkes fram som løsninger på fattigdomsproblemet. Bistand er i utgangspunktet problematisk, fordi det skaper assymetriske maktforhold som kan føre til all verdens elendighet. Eventuelle gevinster fra frihandel eller økte investeringer trenger ikke de fattige se noe til - de havner likevel altfor ofte i lomma på dem som har mest fra før.

Samtidig er det en god del land som rett og slett er for fattige til at bedre omfordeling er svaret. Moene trekker selv fram Burundi, som ville måttet økte skattesatsen med 69% for å løse problemet. Her tror jeg nok global omfordeling gjennom bistand, og mer rettferdige globale strukturer, må være en del av svaret, selv om det også i disse landene er de interne forholdene som er viktigst.

Politisk aktivisme på nettet

I slutten av mars 2006 deltok jeg på N-TEN-konferansen i Seattle, USA. Konferansen handlet om hvordan ideelle organisasjoner kan bruke teknologi for å bli mer effektive, et tema som opptar meg ganske mye om dagen. En av de meste vellykte og morsomme kampanjene jeg har sett, kom nettopp også med en oppfølger. The Meatrix 2 tok over der forgjengeren slapp, men gir vel strengt tatt ikke så mye nytt. Men når man har fått 10 millioner nettbrukere til å se enern, er det vel for fristende å lage en oppfølger.

Produsentene er et selskap som heter Free Range Graphics, basert i Washington, DC. En annen morsom produksjon de har begått, er walmartworkersrights.org, en protest mot verdens største selskaps fagforeningsknusing.

Kanskje vel så morsomt, i samme sjanger, er spillet McDonald's Video Game. Dette er mye mer spennende fordi det faktisk er interaktivt, mens sakene til Free Range mest er underholdende. I dette spillet skal du prøve å drive den digre burgerkjeden, men finner fort ut at det er vanskelig å lykkes uten å ødelegge regnskog, bestikke politikere, blande industrikjemikalier i storfeforet, osv.

Jeg syns slikt er morsomt, men har det noen faktisk effekt? Vanskelig å si. Om ikke annet, får sikkert McD litt negativ PR når de saksøker spillprodusentene for logomisbruk...

Jeg drømmer selv om å få til slikt som dette. Mitt første forsøk, Superbanken, er ikke helt i samme divisjon, men forhåpentligvis ikke helt mislykket heller. Forhåpentligvis får jeg muligheten til å jobbe mer med slikt som dette.

Hvorfor i all verden skal jeg ha en blogg?

Tror jeg virkelig at jeg har noe å melde som folk faktisk er villige til å lese?

Jeg er jo opptatt av samfunnet rundt meg. Jeg er heller ikke mer beskjeden enn at jeg faktisk tror noen vil kunne ha interesse av å lese det jeg skriver, og kanskje ikke bare vennene mine en gang.

Den umiddelbare årsaken til at jeg starter denne bloggen akkurat nå har sikkert sammenheng med all blogghypen, men det finnes faktisk én direkte årsak. Jeg deltok nemlig nylig på en artig konferanse, the Nonprofit Technology Conference i Seattle, USA. Her følte jeg det tidvis som om jeg var den eneste i hele verden som ikke har en blogg, men først og fremst syntes jeg det jo hørtes utrolig spennende ut alt dette med blogging, web 2.0, flickr, osv.

I tillegg kan det bety noe at kona er bortreist, slik at jeg har litt flere timer å slå ihjel enn normalt. Men jeg håper denne bloggen overlever også hennes hjemkomst. Mer grunnleggende er vel at jeg føler at kommunikasjon er en veldig sentral del av min identitet. Her er jeg nok litt yrkesskadd, jeg er nemlig utdannet medieviter og jobber med kommunikasjonsvirksomhet til daglig. Men det er tydeligvis ikke nok...