Hvordan fagbevegelsen virkelig kan være solidarisk

På noen måter er det litt deilig med NRK-streik. Det blir litt slitsomt med alle disse nyhetene på P2 om morgenen. Passer egentlig bedre med dempet, klassisk musikk til morgenkaffen. Veldig godt egnet til refleksjon. Om hva all denne streikingen skal tjene til, for eksempel.

Jeg liker jo å tro at jeg er solidarisk med de som trenger det. Jeg syns urettferdighet er dumt. Likevel rykker det ikke akkurat i solidaritetsfoten når jeg leser om Knut Olsen og Hans Wilhelm Steinfeldt som streiker. Jaja, så er det noen andre journalister som tjener bedre enn dere. Så søk jobb i Dagens Næringsliv, da vel! Det er jo armeer av journalistspirer som drømmer om jobb i NRK, og massevis av vikarer og løsarbeidere i NRK allerede, som gjerne vil ha de faste stillingene deres.

Jeg tror "folk flest" i Norge har det bra, NRK-journalister inkludert. De fleste har kanskje ikke hytte med 18 dasser, men de har det greit nok likevel. Noen har det ikke bra, men jeg klarer ikke helt å tro at det er de dette handler om. Noen har falt utenfor, men det er jo ikke akkurat rusmisbrukerne som streiker. Årets lønnsoppgjør endte med nesten 4% lønnsøkning. I Norge har vi 1-2% inflasjon, hvilket betyr at reallønnsøkningen for de fleste er ca 2% eller litt mer. Uten at jeg har regnet på det, er jeg sikker på at dette koster sinnsykt mye mer enn det ville kostet å gi gratis behandlingsplass til alle rusmisbrukere, opphold til en haug med asylsøkere, massiv økning av bistanden, oppgradering av sykehus og barnehager, osv.

For ikke å snakke om miljøet. Jeg har jo tidligere synset at "LO er et hinder i miljøpolitikken". Kort oppsummert: En generell lønnsøkning for "folk flest" fører nødvendigvis til mer forbruk, noe som igjen fører til økt forurensning. Hvem betaler for det? Jo, den virkelige arbeiderklassen, nemlig de som syr klærne våre i Bangladesh. Når vår forurensning fører til klimaendringer og økt havnivå, er det tekstilarbeiderne i Dhaka som blir våte på beina. Vi slipper unna med kanskje å bygge et ekstra dike rundt den nye operaen.

Dersom fagbevegelsen virkelig skulle vært solidarisk globalt, burde den istedet vært litt tøff og prioritert: "Folk flest skal være med på å høste fruktene av økt effektivitetsvekst i samfunnet, men velger å ikke prioritere økt forbruk av hensyn til miljøet. I stedet prioriterer vi kortere arbeidstid, fordi økt fritid stort sett er mindre forurensende enn økt inntekt. I stedet for 2% årlig reallønnsvekst, vil vi ha et halvtimes kortere arbeidsuke hvert år."

Da har vi sekstimersdag en gang rundt 2020, og plenty tid for alle arbeidsplasser til å tilpasse seg. Det hadde vært noe, det.

LO er et hinder i miljøpolitikken

Jeg har lenge lurt på om norsk fagbevegelse har noe miljøengasjement overhodet. Dagens Klassekampen var i så måte opplysende (link til forside, tror ikke saken er på nett). Prisverdig med forside og og god sekssiders artikkel om klimaendringer, som jeg har skrevet litt om tidligere, her og her.

Blant Klassekampens intervjuobjekter var gode, gamle Torbjørn Berntsen, tidligere miljøvernminister fra kraftsosialistpartiet Arbeiderpartiet. Han gikk ut mot fagbevegelsens ensidige fokus på økte lønninger og dermed forbruk:

"-Den desidert sterkeste drivkraften bak miljøødeleggelsene er forventningen om stadig høyere materielt forbruk. Dette er fagbevegelsen med på å spille opp under. Sett i det perspektivet er ikke fagbevegelsen en del av løsningen, men en del av problemet," sier Berntsen, som kaller fagbevegelsens linje i dag "bakstreversk".

Nesten like interessant som selve artikkelen, er imidlertid den påfølgende dobbeltsiden, som er LOs 1. mai-annonse. Over en hel side, i en sinnsykt liten font, redegjør LO for sitt politiske grunnlag for 1. mai 2006, under tittelen "Styrk offentlig sektor og velferdsstaten!". På over 3200 ord (last ned pdf'en her) legger LO i Oslo ut om offentlig sektor, sosial dumping, arbeidsløshet, energipolitikk, pensjon, kapitalens globalisering, USA som militærmakt osv. Ordet "miljø" er ikke nevnt én gang, om man da ikke regner med de fem gangene ordet "arbeidsmiljø" dukker opp.

Om denne sammenstillingen var tiltenkt fra deskens side, vet jeg ikke. Uansett er det interessant, og får det til å se ut som om fagbevegelsen, og spesielt LO i Oslo, anstrenger seg til det ytterste for å fortjente Berntsens stempel som "bakstreversk" i miljøpolitikken.

Det jeg lurer på, er om dette er grunnen til at den rødgrønne regjeringen ganske systematisk ser ut til å prioritere økt økonomisk vekst fremfor miljø. Joda, SV skal ha litt kredd for å ha bidratt til en mindre dårlig forvaltningsplan for nordområdene enn vi ellers ville ha fått. Men Arbeiderpartiet virker å være i LOs hule hånd. Og jeg syns selv SV ikke akkurat virker voldsomt villige til å fronte de virkelige vanskelige spørsmålene om miljø. I spørsmålet om atomkraft - som jeg syns er vanskelig, men i hvert fall kunne ønsket meg en skikkelig debatt om - er f.eks. Audun Lysbakken mer opptatt av å latterliggjøre Frp enn å ta en seriøs debatt. Skal SV miste hegemoniet som miljøparti til et stadig mer selvsikkert Venstre?

Da har jeg mer sans for Sindres oppfordring om å redusere toskebestanden - ikke minst på grunn av tittelens artige ordspill :-)