Frelsende bedrifter?

Er Stoltenbergs månerakett best for miljøet eller for Statoils klimakredd?

Hvert tiende substantiv i en amerikansk toårings ordforråd er et merkevarenavn. Innen den samme ungen begynner på skolen, kan hun kjenne igjen hundrevis av logoer. I samme land erklærte nylig ti store selskaper at de ville slå sine pjalter i hop for å gjøre noe med klimaendringene. Siden Bush ikke gidder, må selskapene steppe inn og utøve sitt sosiale samfunnsansvar.

Stakkars amerikanerne. De har ikke noen stat som funker skikkelig, og må derfor la private selskaper løse alle de store problemene. Det er derfor de er skikkelig ute og kjøre, med tidligere Halliburton-sjef som visepresident og et politisk system for øvrig i lomma på storselskapene. For ikke å snakke om Enron og WorldCom. Sånn har vi det heldigvis ikke i Norge. Eller?

Corporate Social Responsibility - CSR - griper om seg i Norge som ellers i verden. Selskaper skal vise at de bryr seg om andre ting enn økonomisk avkastning, slik som etikk og miljø. Blant de tydeligste aktørene er oljegiganten(e) Statoil og Hydro. "Bærekraftig utvikling handler først og fremst om hvordan vi driver bedriften vår", skriver Statoil i sin rapport om bærekraftig utvikling. Slik rapportering har bredt om seg, og har sikkert noe for seg. Forutsatt at de inneholder konkrete mål og noenlunde målbare indikatorer, kan de brukes til å vurdere om selskapene holder det de lover. Dersom det dukker opp svin på skogen, ser det desto verre ut dersom selskapet tidligere har skrytt uhemmet av hvor svinefri skogen er.

Så langt, vel og bra. Spørsmålet er om CSR stenger for de virkelig viktige debattene? Kan selskapene, med henvisning til sine bærekraftstrategier, gi inntrykket at regulering, for eksempel av klimagassutslipp, ikke er nødvendig?

Månelandingen

Jens Stoltenberg skal lande oss alle på månen. I form av å rense gasskraftverk for CO2 innen 2013. Eller deromkring. Eller for å være helt presis:

Statoil(-Hydro) skal bygge selve måneraketten, muligens med hjelp av Aker. Og LO passer på at mest mulig skjer i Norge, slik at ikke prosjektet bidrar til utenlandske arbeidsplasser. Om nødvendig skal man forsinke prosjektet såpass lenge at man kan utvikle en egen, norsk teknologi for formålet. Det er altså de norske industrilokomotivene som skal redde den rødgrønne regjeringen ut av klimaklemma. Gjennom tunge subsidier skal de største norske selskapene få betalt for å slippe ut litt mindre CO2 enn de ellers ville gjort.

Sannsynligvis er rensing av kraftverk for fossile brensler en nødvendig del av klimaløsningen. Sannsynligvis har det også en merverdi for klimaet at det utvikles ny teknologi for å få til rensingen, selv om man kunne fått til raskere rensing med utenlandsk teknologi. Norge for også ros for dette av den svensk-ugandiske gruppen som nylig slaktet resten av norsk klimapolitikk. Men rensing er ingen månelanding. Enda verre: Å kalle gasskraftrensing for en månelanding er en avsporing av en debatt om hvilke klimagrep som faktisk trengs, og om hvilken rolle oljeselskapene spiller.

En månelanding ville vært å erstatte den norske bilparken med lav- og nullutslippskjøretøy, og fase inn CO2-nøytralt biodrivstoff med sikte på å redusere utslippene fra transportsektoren med 75% innen 2050. Eller å fase ut all bruk av fossilt brensel til oppvarming innen 2020. Eller å rett og slett vedta at Norge innfører både disse og alle de andre anbefalingene det offentlig oppnevnte Lavutslippsutvalget presenterte høsten 2006 (se lavutslipp.no for detaljer).

Problemet er bare at Lavutslipputvalgets tiltak vil være ganske dårlig butikk for de norske storselskapene. Reduksjon av fossilt brensel gjennom innføring av alternative drivstoffer må unektelig høres mindre attraktivt ut for statoilsjef Helge Lund en et gigantisk subsidieprogram for å fange og lagre CO2 fra de planlagte gasskraftverkene. Spesielt når dette gjør at han kan pumpe opp enda mer olje fra Nordsjøen. Det betyr ikke nødvendigvis at Lund og Statoil aktivt saboterer mer klimavennlige løsninger. Det trenger de ikke. Stoltenberg sørger for at "månelandingen" tar all oppmerksomheten, og sikrer både Statoils inntjening og arbeidsplasser i norsk industri herfra til vi blir skikkelig våte på beina.

Ingen konspirasjon

Dette er ikke en konspirasjon. Derimot snakker vi om et sett av dynamikker som gjør det mer attraktivt for alle partene rundt bordet å satse på et digert prosjekt som med litt godvilje kan kalles et miljøprosjekt, enn på en mer systematisk innføring av en skikkelig klimapolitikk. Dermed kan Stoltenberg snakke om sin månelanding i nyttårstalen, mens Statoil kan skaffe seg miljøkredd ved å få bygget verdens hittil
største CO2-renseanlegg. Samtidig slipper både Stoltenberg og Statoil unna vanskeligere avgjørelser, som ville kostet langt mer, henholdsvis politisk og økonomisk.

Stoltenberg og Regjeringen ville måttet svare for hva som skjer med de andre tiltakene fra Lavutslipputvalget. Selv om ingen av forslagene vil knekke ryggen på en norsk økonomi som går så det griner, ville Regjeringen måtte ta noen tøffe oppgjør både med LO og FrP. For ikke å snakke om Folket. For vi må innse det: For å unngå å kjøre planeten i grøfta, må vi nok endre på visse sider av måten vi lever på. Mange av oss liker det ikke. Lavutslippsutvalgets helhetsløsning kutter klimagassutslipp i alle samfunnssektorer. Vi må blant annet fly og kjøre mindre, og vi må kanskje betale litt mer for energi og energiintensive varer. Det krever politisk mot å innføre politiske tiltak som sikrer dette, men det trenger ikke Stoltenberg bekymre seg for. Han kan henvise til månelandingen, og dermed ta det mer med ro med de andre, mer smertefulle tiltakene.

Den store vinneren

Men den som virkelig har sluppet billig unna, er Statoil. Selskapet baserer sin virksomhet på utvinning av ikke-fornybare og klimaødeleggende ressurser i stadig flere land. Oljen og gassen som selskapet har pumpet opp i årevis, er direkte medskyldig i flom og tørke som allerede forårsaker død og fordervelse i mange land, spesielt i den fattige delen av verden. Likevel slipper selskapet unna enhver form for diskusjon om ansvar for klimakrisen. Tvert i mot, nasjonen Norges viktigste tiltak for å få bukt med klimaendringene - vår månelanding - er et digert subsidieprosjekt som til alt overmål skal sette Statoil i stand til å utvinne enda mer olje. Dette er olje som ellers ville forblitt utilgjengelig, og som derfor ikke ville blitt brent og dermed bidratt til ytterligere klimaendringer.

Ikke rart at Statoil på sine nettsider omtaler dette først og fremst som verdens "largest carbon dioxide project for improved oil recovery" (statoil.com, min utheving). Klimakonsekvensene er en gunstig bieffekt, som beviser at prosjektet svarer på verdens klimagnåling ("responds to the challenges of ... increasing carbon dioxide emissions") og dermed rettferdiggjør massive subsidier ("considerable government financing").

Verdens mest bærekraftige?

Statoil ble i 2006 for andre året på rad kåret til verdens mest bærekraftige olje- og gasselskap av Dow Jones World Sustainability Index. Gratulerer. Men blir ikke denne konkurransen litt som påskeskirenn med familien, der man oppretter snedige klasseinndelinger (jenter, åtte år, med halvlangt, lyst hår) slik at alle skal kunne vinne? I konkurranse med Esso er det kanskje ikke noen stor presentasjon for Statoil å fremstå som den minste miljøverstingen i klassen for digre selskaper som fyrer opp under klimakatastrofen.

Det kan se ut som CSR står i fare for å erstatte de viktigste verktøyene et samfunn har for regulere adferden til selskaper: Lover og regler som sier hvordan de (ikke) skal oppføre seg, og skatter og avgifter som oppfordrer til en bestemt type aktivitet som samfunnet mener er formålstjenlig. Nøkterne CSR-evangelister er raske til å presisere; neida, CSR er ikke noen erstatning for reguleringer. Det kommer i tillegg! Et ekstra verktøy i kassa for alle oss som skal bygge en bedre verden.

Problemet er imidlertid ikke CSR i seg selv. Isolert sett kan CSR sannsynligvis føre til mer etisk ansvarlig oppførsel fra selskapenes side. Problemet er at alt CSR-ståket fort kan komme i steden for en debatt om reguleringer, og ikke som et tillegg. Hvor er for eksempel debatten om utvinningstakten av olje og gass fra norsk sokkel? Og da snakker jeg ikke om debatten om det er mer lønnsomt på sikt å la oljen ligge i ti, tjue eller tretti år til, men den om det hadde vært bedre for klimaet å bare la oljen ligge til evig tid, eller i hvert fall til klimaproblemet er under kontroll. "Så snille er vi rett og slett ikke", svarte finansminister Kristin Halvorsen da hun ble stilt overfor det samme dilemmaet på en konferanse om etikk og investeringer i Oslo 30. januar. Mulig det, men hvorfor ikke? Kan det være fordi miljøfyrtårnet Statoil har bygget seg opp så mye miljøkredd i offentligheten at enhver diskusjon om de mer grunnleggende dilemmaene blir gjort umulig?

(Sto på trykk i Ny Tid fredag 30. mars 2007)