Varme

Nok en gang har jeg lest en inspirerende bok. Og nok en gang klarer jeg ikke holde det for meg selv. Noen har klaget over at tidligere boktirader av vært litt i lengste laget, som The Fortune at the Bottom of the Pyramid og Guns, Germs and Steel, så jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

George Monbiots bok "Heat" er da også mye kortere, i hvertfall om du dropper de flere hundre sluttnotene. For fyren går grundig til verks i dette kampskriftet mot klimaendringer. Han tar verken myndigheters, organisasjoners eller Essos påstander for god fisk, og foretrekker kilder fra vitenskapelige tidsskrifter.

"Heat" er en oppskrift på hvordan vi skal unngå å brenne opp planeten vår. Og jeg må si jeg syns Monbiot er overbevisende. Både når han sier at det er nødvendig med 90% kutt i klimagassutslipp i de rike landene innen 2030, og når han forklarer hvordan vi skal få det til.

Noen vil si at 90% innen 2030 er i overkant ambisiøst, men jeg har problemer med å finne feil ved Monbiots argumenter. Han mener alle mennesker på kloden skal få hver sin lille utslippskvote, som delvis skal brukes av oss selv, og delvis av myndighetene i landet vi bor. Hvis dette skal fordeles helt likt på alle i hele verden, blir det rett og slett ikke så mye på oss her i det rike nord. Alt annet er grunnleggende usolidarisk, og sannsynligvis umulig å forsvare etisk. Og uetisk vil vi jo ikke være.

Monbiot er faktisk optimistisk, og det meste av boka viser hvordan det er mulig for oss å leve nesten som før på de aller fleste karbonkrevende områdene av livene våre. Drastiske klimagassutslipp er mulig både innen oppvarming av hus, produksjon av elektrisitet, landbasert transport, shopping, husbygging, osv.

Men en ting må vi rett og slett slutte med, eller i hvert fall redusere drastisk: Å fly. Tur-retur London-New York krever omtrent en hel personlig årskvote av utslipp, så med mindre du er forberedt på å la være å bruke noe annen energi et helt år, eller er klar for å kjøpe en drøss med andre kvoter, blir det nok færre helgeturer til Paris, London og Riga (hvorfor drar forresten alle til Riga nå om dagen?).

På www.monbiot.com ser det meste av boka ser ut til å være porsjonert ut i kronikkformat (for øvrig de samme som trykkes i Klassekampen). "Planen" til Monbiot, i kortversjon, finner du her. Eller kjøp og les boka.

Så hva betyr dette for meg? I følge Klimakutt.no sin lille klimakalkulator, er jeg direkte ansvarlig for ca 2,5 tonn Co2-utslipp i året. Det er riktignok godt under gjennomsnittsnordmannen, men likevel langt over det jeg vil kunne slippe ut under Monbiots regime. Nå har jeg vært såpass mye ute og reist i mitt liv, at det ikke ville vært noe enormt tap om jeg måtte holde meg innenfor togavstand resten av livet. Likevel skal det vel holde hardt, spesielt når jeg har en jobb som fort vekk medfører flyreiser av det virkelig lange slaget. Men jeg kommer nok til å fly med dårligere samvittighet etter å ha lest denne boka, og forhåpentligvis også mindre.

Jeg får se hva det blir til. Monbiot er uansett for smart til å skjønne at det ikke er enkeltpersonenes valg i hverdagslivet som avgjør når det kommer til stykket, men politikk. Og det kan jeg i hvert fall si: Den politikeren som er modig nok til å love tøffe klimakutt som virkelig svir, får i hvert fall min stemme.

Blir man et bedre menneske av å ha Mac?

På en måte er jeg litt stolt. Jeg falt nemlig ikke for Apples markedsføring mot min målgruppe. Enkelt sagt går den ut på å prøve å få unge menn som meg til å synes at de hvite utgavene av den lille bærbare, kjent som MacBook på Macsk, er femi. Dermed skal vi kjøpe den svarte i steden, selv om den koster 2000,- mer enn den nest dyreste, og har så godt som ingen andre funksjoner. Som mannen i Apple-butikken selv sa til meg i dag: Hvis man faktisk trenger mer harddiskplass, er ikke forskjellen på 80GB og 120GB så veldig viktig. Og andre forskjeller er det ikke. Bortsett fra fargen, da.

Jeg har altså kjøpt meg en MacBook. For øvrig på en svært uansvarlig måte. Jeg hadde riktignok tenkt på det en stund, men likevel skjedde det etter tre øl, hvilket kan forklare at jeg endte opp med en annen utgave enn jeg egentlig hadde tenkt meg, fordi 2.0 Ghz-varianten var utsolgt. Heldgivis endte jeg derfor med en billigere modell. Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd om alle de billige var utsolgt, og kun den aller feteste - den til 22000,- eller deromkring - var igjen.

Om Macen vil gjøre meg til et bedre menneske gjenstår jo å se, og jeg har vel til en viss grad falt for Apples designjippomarkedsføring. For at MacBooken er stilig var helt klart et argument for å hoppe av PC-kjøret.