På bunnen av pyramiden

Hvis bare de store og multinasjonale selskapene blir flinkere til å utnytte mulighetene blant verdens fattige, vil dette ikke bare gjøre selskapene rikere, men også utrydde fattigdommen.

For godt til å være sant? Vel, i følge boka ”The Fortune at the Bottom of the Pyramid - Eradicating Poverty through Profits”, av C. K. Prahalad, kan vi få både i pose og sekk.

(Advarsel: Hvis du er allergisk mot lange bloggposter, ikke les videre)

Fire milliarder forbrukere

Nøkkelen er å betrakte ”bunnen av pyramiden”, dvs de ca fire milliardene som lever for mindre enn to dollar dagen, ikke som ofre som må hjelpes ut av fattigdom, men som et potensielt marked for produkter og tjenester. For å nå disse, holder det ikke å justere et eksisterende produkt eller en måte å produsere og selge det på. Man må se de fattige som et unikt marked, og lage produkter utelukkende for dem.

I mange fattige land betaler de fattige på landsbygda av ulike grunner langt mer for elektrisitet enn de rike. Eller de har ikke tilgang til elektrisitet i det hele tatt, og må greie seg med ved, kumøkk, kull, parafin eller andre forurensende energikilder som fort kan være minst like dyre.

Technosol, et selskap som produserer billige solcellepaneler i familiestørrelse, har klart å få prisen såpass langt ned at panelene er tilgjengelige for familier på landsbygda i Nicaragua. Dette er et eksempel på at både selskapet kan tjene penger, samtidig som familien får relativt billig tilgang på en tjeneste som bedrer levestandarden.

Et annet eksempel er elektroniske markedsplasser i India. Bønder får tilgang til oppdatert informasjon om priser, ved hjelp av PCer med internettilgang i hver landsby. De får mulighet til å gjøre transaksjoner på en smidig og effektiv måte. Unødvendige mellommenn elimineres, og bonden blir sittende med en betydelig andel av effektivitetsgevinsten.

Dette er selvfølgelig solskinnshistoriene, men de er reelle. Flere hundretalls tusen mennesker, mange av dem fattige, har fått bedre liv takket være bedrifters innovative løsninger. Dette hører med til historien om de multinasjonale selskapenes framferd i den fattige delen av verden. Det ser nemlig ut til at kun hovedsakelig privateide selskaper av en viss størrelse er i stand til å se mulighetene, ta risikoen, og gjøre den nødvendige innovasjonen som er en forutsetning for slike kreative løsninger.

Shampo mot fattigdom?

Men bildet er mer sammensatt enn dette. Et at annet eksempel Prahalad trekker frem er vaskemiddel i porsjonspakker. De fattige har ikke råd til å kjøpe tokilos pakker med Omo Color. Men hvis man kan masseprodusere pakker på ti gram til en billig penge, da har man et marked også på den indiske landsbygda.

Det er imidlertid litt uklart hvordan Prahalad mener at porsjonspakker med vaskepulver, shampo eller tannkrem faktisk bidrar til å redusere fattigdom. Man kan like gjerne tenke seg at økt forbruk av f.eks. tannkrem, går på bekostning av annet forbruk, f.eks. av mat eller helsetjenester, og at nettoeffekten i et fattigdomsperspektiv dermed er negativ.

Er det slik at hvis bare de fattige får mulighet til å kjøpe høykvalitets varer og tjenester, så vil dette nødvendigvis føre til bedre levestandard? Det er nødvendig å ta Prahalads analyse ett skritt videre. Det finnes for eksempel produkter som utvilsomt har negativ effekt på folks levestandard. To eksempler:

- Ett selskap som har skjønt hvordan man skal nå bunnen av pyramiden, er Coca-Cola. I mange indiske landsbyer kan man kjøpe små flasker med Coca-Cola. Flaska koster bare fem rupi (en snau krone), slik at selv fattige landarbeidere (som gjerne tjener 25-30 rupi om dagen), har råd til en flaske etter en hard arbeidsdag i sola. Spørsmålet er om det er et par desiliter sukkervann landarbeiderne bør bruke penger på, eller om de kanskje burde kjøpt mat til familien, satt til side litt for å spare, e.l.

- Andre som satser stort på bunnen av pyramiden, er produsenter av tobakk og rusmidler. Disse har skjønt at når Kina forbruker en tredjedel av verdens sigaretter, og med alskens avgifter, reguleringer og begrensninger i de rike landene, er det i ”de nye markedene” potensialet ligger. Men forbruk av alkohol og tobakk er direkte negativt for folks levestandard. Det er også demonstrert hinsides enhver tvil, at mange fattige gjerne bruker de få pengene de har på rusmidler.

Alle varer er ikke like

Det burde være mulig å skille mellom tre ulike typer produkter og tjenester, ut fra hvordan de bidrar til fattigdomsbekjempelse: De som har liten eller ingen påvirkning på levestandard (vaskepulver, shampo, Coca-Cola); de som har udelt negativ effekt (tobakk og alkohol); og de som har overveiende og tydelig positiv effekt, slik som solcellepaneler, kreditt- og sparetjenester eller elektroniske markedsplasser.

Fra et fattigdomsperspektiv er det den siste kategorien som er mest interessant. Men hvordan kan man sørge for at det er disse produktene og tjenestene det satses på? Skal stater regulere? Skal medier og organisasjoner være vaktbikkjer? Effektive reguleringsmyndigheter, et aktivt sivilsamfunn og kritiske medier er forutsetninger for at slikt fungerer i andre land. I tillegg må man nok godta at også de fattige må få lov til å velge annerledes enn det som strengt tatt er i deres egen langsiktige interesse.

Vinn-vinn?

Det er grunn til å være skeptisk når noen påstår at de har en vinn-vinn-løsning på fattigdomsreduksjon. Er det mulig å tjene penger på å løse fattigdomsproblemet? Dette minner litt om bistandshistoriens barndom (i hvert fall i Norge; i USA er dette fortsatt realiteten): Da trodde man på bundet bistand, dvs at bistandsmidlene ble gitt på betingelse av at mottakerlandet kjøpte varer og tjenester fra selskaper basert i giverlandet. En vinn-vinn-situasjon, med andre ord, helt til man oppdaget at det faktisk kunne være motsetning mellom hva selskapene solgte og hva mottakerne faktisk trengte.

Det er en asymmetri i maktforholdet mellom fattige mennesker og store selskaper. Og hvis noen – som Prahalad – mener at begge disse gruppene har mye å tjene på at selskapene blir flinkere til å utnytte ”bunnen av pyramiden”, kan det det fort bli selskapenes interesser som blir de viktigste dersom de kommer i konflikt. Og konflikten er åpenbar, når det er snakk om tobakksgiganten Phillip Morris’ interesser og de fattiges interesser.