Hvorfor Europa ”vant”

Tre uker på en hytte på sørspissen av Straumøya i Nordland. Mye dårlig vær. Forutsetningene er altså perfekte for å nå ambisjonen om å komme gjennom hele den halvmeterhøye bunken med bøker. Nå, med en snau uke igjen, har jeg bare et par romaner igjen. Alt det tunge er unnagjort, med rosinen i pølsa, Jared Diamonds ”Guns, Germs and Steel” som den viktigste.

”A short history of everybody for the last 13.000 years” er bokas undertittel, og her trekkes virkelig de store linjene. Diamond forsøker å svare på spørsmålet om hvorfor det var nettopp europeere som endte opp med å kolonisere Amerika, Afrika og Australia, og ikke omvendt. Spørsmålet virker kanskje litt absurd, men jeg syns svaret er spennende. For ikke å snakke om alle de artige delsvarene underveis.

Mat

Den ultimate årsaksforklaringen er å finne i maten. Eller matproduksjonen, for å være helt presis. Organisert matproduksjon, gjennom jordbruk og dyrehold, oppsto først på det eurasiske kontinent, nærmere bestemt i Vest-Asia og Kina for ca 10.000 år siden. Mange andre områder har gode tilsynelatende minst like gode betingelser for jordbruk og dyrehold, noe f.eks. dagens ekstremt produktive jordbruk i blant annet Great Plains-regionen i Nord-Amerika, Sør-Afrika og Chile demonstrerer. Alle disse er i dag langt mer produktive en dagens Irak, der man mener jordbruket oppsto aller først. Jordbruk oppsto nok uavhengig også andre steder, blant annet i Amerika og på Ny Guinea, men langt senere.

Det var ikke tilfeldig at jordbruket først oppsto i Eurasia og deretter spredde seg raskt på store deler av kontinentet, mener Diamond. Eurasia hadde langt flere ville arter som egnet seg for dyrking, flere dyr som egnet seg som husdyr, færre uoverstigelige geografiske barrierer som gjør diffusjon av ideer og teknologi enklere. En viktig faktor her, er at Eurasia primært har en øst-vest-akse, som gjør at plantesorter tilpasset ett vekstmiljø og klima, lett kan spre seg. Dette er en viktig årsak til at jordbruk aldri spredde seg fra Egypt og sørover i Afrika. Man må nemlig helt til Sør-Afrika for å finne et middelhavsk klima igjen, og innimellom er det for store hindringer til at jordbruket kunne spre seg gradvis.

Noe av det samme gjelder husdyr. Hvorfor temmet ikke afrikanerne sebraer som trekkdyr til jordbruket? Hvorfor avlet de ikke flodhester – mye godt protein i en tretonns flodhest. Og hvorfor ble ikke europeerne feid på sjøen av zulukongen Shaka og hans fryktinngytende neshornkavaleri? Det viser seg at både kyr, griser, geiter, sauer og hester, ”de fem store” huspattedyrene, som alle har sin opprinnelse i Eurasia, har en del fellestrekk som gjør det mulig for mennesker å håndtere dem. Sebraer, neshorn og flodhester har f.eks. alle rett og slett en tendens til å bli mannevonde på sine eldre dager. Noen dyr organiserer seg ikke i flokker, der mennesket ganske enkelt kan ta plassen som leder. Eller de mangler en annen av de fem-seks egenskapene Diamond lister opp, som alle må være oppfylt for at et dyr skal egne seg som husdyr. Det eneste husdyret med opprinnelse utenfor Eurasia er visstnok inkaenes lama, som til gjengjeld aldri ble brukt som kilde til melk, muskelkraft i jordbruk eller i krig. Dermed kunne conquistadorene Pizarro og Cortez skremme vannet av titusenvis av velorganiserte inka- og aztekersoldater med kun et par hundre kavalerister.

Basiller

Jeg visste fra før av at europeiske sykdommer var vel så viktig som militærteknologisk overlegenhet i europeernes seiersgang i Den nye verden. Det jeg ikke har tenkt så mye på, er hvorfor ikke europeerne ble rammet av tilsvarende sykdommer? Hvorfor plukket ikke Colombus, Pizarro og Cortez opp amerikanske basiller som voldte død og fordervelse hjemme i Spania?

Det viser seg at så godt som alle sykdommer som antar epidemiske proporsjoner (der de fleste blir smittet og enten dør eller blir immune) oppstår først i dyrebestander og deretter muterer og overføres til mennesker. Tenk fugleinfluensa. Eller rottene som brakte Svartedauen til Bergen i 1349. Sjansene for at dette skal skje øker dramatisk når dyra opptrer i flokk og er i hyppig kontakt med mennesker.

Sykdommer som dette har også oppstått utenfor Eurasia. Aids og malaria stammer begge fra Afrika. Her er det riktignok ikke husdyr som har skylda, men aper og andre pattedyr som gjennom millioner av år har hatt kontakt med jegere av menneskeslekten. Så forsinket da også malaria og andre tropesykdommer den europeiske koloniseringen i Afrika og andre tropiske områder.

Onde tunger vil kanskje kalle Diamond en geografisk determinist. Mulig det, men jeg syns faktisk han dokumenterer ganske godt at det først og fremst er geografiske årsaker som kan forklare hvorfor og hvordan ulike sivilisasjoner har utviklet seg. Han kombinerer arkeologi, lingvistikk, historie, antropologi og biologi på en ganske fiffig måte, og det hele virker overbevisende for en lekmann. Boka anbefales altså på det varmeste.

Teknologi og innovasjon

OK, så det (mitt sidelange sammendrag av Diamonds 400) forklarer hvorfor europeerne fikk et så stort forsprang på folk på andre kontinenter. Men hvorfor var det akkurat den knøttlille, vesteuropeiske delen av det eurasiske kontinentet som vant fram? Det var jo minst to-tre andre gode kandidater. Først og fremst Vest-Asia, jordbruket og verdensreligionenes vugge; og Kina, som var teknologisk ledende fram til en gang på 1400-tallet. Dette lurte jeg på gjennom hele boka, men først i epilogen fikk jeg et slags svar. Vest-Asia, først og fremst dagens Syria, Irak og landene rundt, har mistet sine fortrinn som brødkurv på grunn av avskoging og økende saltinnhold i jordsmonnet. Begge er konsekvenser av at sivilisasjonene i området har drevet et for intensivt jordbruk, en slags økologisk selvmord. Europa får mer regn og kan visstnok tåle et mer intensivt jordbruk.

Enda mer interessant er Kina. Tidlig på 1400-tallet nådde kinesiske handelsflåter med opptil flere titalls tusen mann fram til Øst-Afrika. Hvorfor fortsatte ikke kinesiske handelsskip rundt Afrika og opp til Europa, og dermed fratok Vasco da Gama muligheten til å gjøre returreisen noen tiår seinere? Plutselig stanset nemlig de kinesiske handelsflåtene, og Kina abdiserte som verdens havstormakt. Dette hadde i sin tur sammenheng med at Kina allerede da hadde vært samlet som én politisk enhet i mer enn 1500 år. I en maktkamp tidlig på 1400-tallet tapte nemlig den fløyen som hadde tatt initiativet til handelsflåtene. Dermed mistet utenrikshandel prestisje og motstanderne forbød sporenstreks videre skipsbygging. Alle verftene ble lagt ned, og kunnskapen om skipsbygging gikk tapt. Dette kunne aldri skjedd i Europa, fordi det på den tiden fantes flere hundre politiske enheter. Columbus fikk jo nei fire ganger, både fra italienere, portugisere og spanjoler, før Ferdinand og Isabella til slutt lot seg overtale til å utruste hans lille ekspedisjon som skulle få så enorme konsekvenser for verdenshistorien.

Slikt har skjedd flere ganger i Kinas historie, senest under Kulturrevolusjonen på 1960 og -70-tallet, der århundrer med kunnskap ble kastet på bålet, bokstavelig talt. Dette illustrerer et viktig poeng med ”Guns, Germs and Steel”. Stater av en viss størrelse er en forutsetning for å kunne finansiere spesialisering og innovasjon. Imidlertid kan også stater, i likhet med samfunn på alle andre nivåer, avvise nyttig teknologi av såkalte idiosynkratiske årsaker, slik Kina avviste oversjøisk handel og dermed ble utkonkurrert av Europa. Da flere av de europeiske fyrste- og kongedømmene på et vis gjorde det samme, ved å ikke satse på den gærne Columbus, hadde det minimale konsekvenser fordi det fantes så mange konkurrerende samfunn i umiddelbar nærhet. Slik var det ikke i Kina. En kineser som hadde lyst til å finne sjøveien til Europa hadde null sjanse til å få oppfylt sin drøm etter at skipsverftene ble lagt ned.

”Guns, Germs and Steel” reiser for meg to virkelig STORE spørsmål, som Diamond ikke prøver seg på. Det ene er hvilke typer innovasjon i dagens samfunn som i ettertid vil vise seg å ha vært et enorme framskritt, men som mange stater satte seg selv på sidelinja ved å avvise? Atomvåpen? Kjernekraft? Gasskraft? Bioenergi? Stamcelleforskning? GMO? Kloning? Gærningene som først prøvde å temme hester, smelte jern eller finne sjøveien til India ble nok uglesett av samtiden, selv om historien har gitt dem rett.

Det andre spørsmålet er om vi som globalt samfunn er i ferd med å begå den samme tabben som folkene i Vest-Asia begikk, et slags kollektivt selvmord. Jeg tenker selvfølgelig først og fremst på klimaendringene, som for øvrig er tema for en av de andre bøkene jeg har lest i sommer. Mer om det en annen gang. Kanskje.

Torskepuristene nordpå

Er på ferie i Salten i Nordland, på et sted der de fleste av de våkne timene handler om fangst, sløying, filetering, tilberedning og konsum av havets frukter. Årets sommer har vært spesielt givende på torskefronten, der seien tidligere har dominert. Faktisk har vi fått så mye torsk at vi har begynt å gi bort nytrukket torsk til naboene. Og hvem kan vel motstå en nytrukket, nysløyd og gryteklar tokilos torsk?

Ingen, trodde vi. Helt til følgende samtale utspilte seg over båtripa mellom oss og naboen fra nabovika forrige dagen:
Vi: - Vil du ha torsk? Vi har fått altfor mye, og vil ikke at den skal råtne.
Nordlendingen (drar litt på det?): - Torsk? Æ trur ikke det. Æ et ikke torsk om sommarn.
Vi (som har nytt nydelig torsk både kokt, fritert, i fiskekaker og og i suppe de siste par ukene): ???
Nordlendingen: - Nei, vi et nu bærre torsk i månader med 'r' i.

Vi rodde slukøret videre og har nå kjøelskapet stappfullt av nydelige torskefileter. Uten fryser er også muligheten til å leke tysk bobilturist begrenset. Heldigvis fant vi en nabo som ble glad for torsken, og ikke hadde kvaler med å spise sommertorsk.

Jeg syns også torsk om vinteren er godt, for all del, men kan ikke påstå jeg merker forskjell. Nytrukket og fersk torsk her om sommeren smaker nemlig aldeles himmelsk. Det er mulig den torsken vi får sørpå er gammel annenrangstorsk, og at nordlendingene beholder premietorsken selv om vinteren. I så fall har jeg til gode å smake denne delikatessen, men jeg har mine tvil.

Spørsmålet er altså: Er den nordnorske gane så fintfølende at den ikke kan spise torsk om sommeren? Min bedre halvdel, hvis opphav på farssiden var fra Bodø og i sin tid kastet ut igjen torsk fanget om sommeren, hevder at dette er normal adferd i denne delen av landet. En annen mulighet er at nordlendingene er selvplagere, og har funnet på dette med vintertorsk for å ha en grunn til å dra på fisketur her i januar, når sludden feier horisontalt over de firemeter høye bølgene i den stive kulingen, og man trenger lykt for i det hele tatt kjenne igjen en torsk?