Førsteklasses togferie

Jeg har tidligere spredd det glade budskap om den forestående Togferien, her og her. Nå lurer vel Folket på hvordan det har gått, og hvem vil vel la Folket vente?

Kort oppsummert: Vi har hatt en strålende ferie. Man trenger virkelig ikke være 20 år, bo på stinkende ungdomsherberger og spise supermarkedpasta hver dag for å ha glede av interrail. Faktisk lurer jeg litt på hvorfor jeg selv faktisk hadde det ganske bra da jeg var 20 år, bodde på stinkende ungdomsherberger og spiste pasta, men det er en annen sak. For nå snakker vi om en bedagelig reise, hvis første høydepunkt er 1. klasseloungen på Køln Hauptbahnhof, der vi tilbrakte et par timer takket være den tyske billettdama som ikke kunne forskjell på ten forty og ten fourteen.

Andre utdrag, grovt sett i kronologisk rekkefølge:

• Spise baguett-, skinke- og ostelunsj med rødvin rett fra flaska, på plenen foran det gedigne Chambord-slottet (Loire).
  
• Sykle på et fantastisk (og flatt!) sykkelveinett, som visstnok skal utvides fra Budapest til Atlanteren (Loire).
  
• Padle nedover Dordogne-elva, som sikksakker seg gjennom den ene middelalderlandsbyen etter det andre slottet, og lure på hvordan vikingene i sin tid fant på å seile opp hit (ca 150 km øst for Bordeaux).
  
• Spise treretters med gåselever, andelår og profiterolles (Sarlat, Dordogne).
• Spise sjømatmiddag servert i båt, og konkludere med at østers faktisk smaker godt (Bordeaux).
• Bade i det azurblå Middelhavet.
• Ta den fantastiske "Train des Merveilles" som slynger seg oppover fjellene nordover fra Nice og til Cuneo i Italia, for der kjempespontant beslutte at det så litt mussolinsk ut og bestemme seg for heller å tilbringe natten i Torino.
• Tilfeldigvis spise på en av Torinos tydeligvis mest populære restauranter, der vi fikk bord ene og alene fordi våre skandinaviske mager fortsatt (etter to uker) ikke klarte å vente lenger enn ca kl 1900 før de ville ha mat, og vi dermed kunne nye vår dessert i 2030-tiden mens køen strakte seg rundt hushjørnet.
• Kjøre tog gjennom den 16 km Gotthardtunnelen mens den ene alpen strekker seg høyere enn den andre.
• Smatte og smake seg gjennom alle de sju vindruene i Alsace (Riesling, Pinot Blanc, Pinot Gris, Pinot Noir, Gewurztraminer, Sylvaner og Muscat, samt blandingsbetegnelsen Edelswicker og den musserende Cremant), og konkludere med at hvitvin egentlig passer til mye mer enn man tror, ikke minst ost.
• Oppdage at mellomstore europeiske byer vi ikke visste så mye om, dvs Bordeaux, Torino og Strasbourg egentlig er ganske fine og har kule trikker. Oppdage at jeg er litt trikkenerd.
• Finne på nettet et strålende hotell i København, som både var trivelig, akseptabelt prismessig og hadde en fantastisk god (økologisk) frokost. Etter tre uker med croissant og baguett til frokost var det godt med noe ordentlig mat.

Er første klasse nødvendig?

Tre stikkord som utmerker seg er tog, mat og vin. Med tog begynner virkelig ferien allerede på Oslo S, ikke først etter ørten sikkerhetskontroller, køer og trange fly. Med den nyåpnede TGV Est mellom bl.a. Paris og Frankfurt er det forhåpentligvis et tidsspørsmål før noen klarer å lage en togforbindelse Oslo-Paris på under 24 timer (vi brukte ca 32, delvis pga forsinkelse til Køln og delvis pga forvirringen nevnt over).

Et spørsmål vi lurte litt på i forkant, var hvor mye vits det egentlig var å bruke tusen kroner ekstra på førsteklassebillett, og det har vi egentlig ikke konkludert med. Det er i blant litt bedre plass og litt bedre seter, og ofte færre folk i vognene og dermed trolig enklere å få plassbillett. Samtidig er det fullt mulig å betale mellomlegget å kjøre førsteklasse selv om interrailbilletten er 2. klasse. Hva som lønner seg i lengden, vet vi ikke, men vi tipper det ikke er så stor forskjell.

Mat og vin

Det burde ikke komme som noen overraskelse, men fransk mat og vin er virkelig helt fantastisk. Dette gjelder ikke pinglefrokosten man får, muligens for at man ikke skal ødelegge apetitten til de andre måltidene. Den franske maten er noe man veldig fort går glipp av på lavbudsjettinterrail, uten at man går konkurs av et par bedre måltider. Spesielt hvis man holder seg unna Paris og Côte d'Azur, er det overraskende enkelt å få seg en veldig god treretter med vin til både €50 og €40 for to personer.

Vi er på langt nær vinkjennere, noe som unektelig betyr billigere restaurantopplevelser. Hva vi eventuelt går glipp av, vet vi ikke, men vi kan foreløpig altfor lite om vin til å kunne verdsette forskjellen på en helt OK vin og en ekstraordinær vin. Men i Alsace lærte vi oss i hvert fall forskjellen på druene, slik at vi nå med en viss overbevisning en dag kan spørre på Polet om de har noe Pinot Gris fra Alsace inne (noe vi alt har sjekket, og funnet ut at den ene de har i bestillingsutvalget koster 160,-). Heldigvis tok vi med oss noen flasker hjem.

Konklusjonen er enkel: Dette skal vi gjøre igjen.

Yunus og Kong Olav... og ESA!

Steinar tipset meg om en interessant liten sak på Sveins Blogg. Det handler om den spede begynnelse på det nå viden kjente samarbeidet mellom Telenor og fredspris-Yunus om Grameen Phone. Visstnok sprang det ut av at Yunus, tydeligvis i et anfall av skuffelse over ikke å komme noen vei med amerikanske teleselskaper og svenske Telia, bestemte seg for å skrive brev til kong Olav. Gamle-kongen mente at dette hørte hjemme på daværende televerksjef Tormod Hermansens bord, og resten er historie.

Jeg vet ikke helt når dette skjedde, men det må vel ha vært minst 10-15 år siden. Tenk dere situasjonen i dag: Kong Harald - eller kanskje aller helst Krompen - får brev fra en entusiastisk entreprenør som har hørt øve-kongens fagre ord om fattigdom. Han vil starte teleselskap i Zamlawi og vil gjerne ha en norsk samarbeidspartner. Stakkars Haakon sender forespørselen videre til Telenor, som tenner på ideen, satser, og tjener masse penger. Hva skjer da? Jo, tronfølgeren får selvfølgelig ESA på nakken! Hvorfor har han ikke kontaktet også Netcom, Chess, Tele2, Tele3 og alle de andre teleselskapene? Det var nok greiere før i tiden, ja.

Interrail på 1. klasse

Mer om den nå ganske nært forestående Interrail-turen, oppmuntret av de gjentatte applauderingene av ideen om togferie i Europa. Som tidligere annonsert, blir det skikkelig voksenrail denne gangen. Nå er billetten kjøpt og sovevogn bestilt. NSB får fortsatt stryk for sin informasjon på nett, og ligger milevidt bak f.eks. danske DSBs informasjon om kjekke togruter i Europa. Men det er kanskje ikke så rart. Danmark er nemlig med i noe som heter Europa, men det jo ikke vi her i Norge så veldig interessert i. Hvis vi på død og liv må reise dit, skal det i hvert fall gjøres med fly, sånn at man ikke trenger å være det så lenge. Man kan jo bli EU-tilhenger av mindre.

Nok om det. Selv om nettinformasjonen er håpløs, klarte faktisk NSB å få solgt oss billettene våre, selv om personalet på Nationalteatret måtte strekke våpen og sende oss (dvs min kone, aka den vakreste i verden, osv) til Oslo S. Der fikk vi imidlertid det vi skulle. Interrailbillett på første klasse, plassbillett til København, og sovevogn derfra til Køln. Gleder meg allerede til de hvite damaskdukene og de livrékledde kelnerne.

Det viser seg at det vil ta oss ca 28 timer til Paris, noe som absolutt ikke er så galt. Første stopp blir imidlertid neppe Paris, men Blois, i Loire-dalen en kort togtur videre sørover. Etter et par dager i Loire ser ruten grovt sett slik ut: Bordeaux-Carcassonne og/eller Roquefort-Nice, og så muligens gjennom Nord-Italia og Sveits og tilbake inn i Frankrike til den såkalte Route de Vin ikke så langt fra Strasbourg. Og så hjem igjen.

Eller noe helt annet, hvis vi klarer å være så spontane som man jo skal være på Interrail. Og tips mottas gjerne. Uansett gleder vi oss :-)

Har NRK og Aftenposten valgt president i Verdensbanken?

Det er nå klart at George Bush har valgt Robert Zoellick (den myke pandamannen på bildet) til å etterfølge Paul Wolfowitz som øverste leder for Verdensbanken.

Formelt er det de 24 styremedlemmene, som representerer Verdensbankens 185 medlemsland, som peker ut presidenten for Banken. I praksis er det imidlertid USA som tradisjonelt velger sin kandidat, før de andre landene strør sand på beslutningen. Ifølge en seksti år gammel «gentlemen’s agreement», får Europa til gjengjeld peke ut lederen for Det internasjonale pengefondet (IMF).

Nå kan det se ut som det brygger opp til intern strid om utnevnelsen. Omtrent samtidig med at Det hvite hus offentligjorde Zoellick som kandidat, sendte Verdensbankens Civil Society Team ut en epost der de klargjorde Verdensbank-styrets kriterier for utnevnelsen. Ikke bare snakker de om at de er mottakelige for "nominees" (i flertall!) til jobben innen 15. juni, men lister opp blant kravene sine at vedkommende skal inneha "political objectivity and independence" (hele meldingen gjengitt under). Her sliter nok Zoellick litt. Han er ikke bare fjellstøtt medlem av det republikanske partiet, han er også med i Project for a New American Century, sammen med folk som Cheney, Rumsfeld og Wolfowitz. Jeg har skrevet mer om Zoellicks bakgrunn og hva Norge kan gjøre her.

At Zoellick fortsatt ikke er formelt utnevnt har tydeligvis gått både NRK og Aftenposten hus forbi. På kveldens Dagsnytt 18 intervjuet programlederen Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng. Begge tok det for gitt at Zoellick vil seile gjennom. Det vil han nok, men jeg blir ikke overrasket om det blir noe bråk på veien. Eposten gjengitt under kan tyde på at styret ikke vil finne seg i USAs alenegang, ettersom de understreker at alle styremedlemmen kan nominere kandidater. Alternativt, og kanskje mer sannsynlig, er dette spill for galleriet.

Epost mottatt fra Verdensbankens Civil Society Team 30.05.2007 16:49 CET:

If you continue to follow the news on the selection process of the new President of the World Bank Group, below please find the text of yesterday’s statement from the World Bank’s Executive Directors. We will keep you posted on further developments.
The World Bank Civil Society Team
Communication from the Executive Directors on the Selection of the President of the World Bank
(Also available in: French, Arabic, Spanish)

Washington DC, May 29, 2007- There has been intense interest in the selection process for the next World Bank President, following the announcement of Mr. Wolfowitz’s resignation effective June 30, 2007. The Executive Directors have met to discuss matters related to the nomination and selection process for the next President of the World Bank.
The Executive Directors have prepared a profile of key qualities for nominees to guide the selection process. The Board believes it is essential for the next World Bank President to have:
* a proven track record of leadership;
* experience managing large, international organizations, a familiarity with the public sector and a willingness to tackle governance reform
* a firm commitment to development;
* a commitment to and appreciation for multilateral cooperation, and
* political objectivity and independence.
As the selection process gets underway, the Board expects an intensive process of formal and informal consultation with the Executive Directors on potential nominees. In addition, they noted that nominations may be made by any Executive Director of the Bank and that the Executive Director for the United States has informed them that the United States will be nominating a candidate.
The Board expects to receive nominations by no later than June 15, 2007 and to complete the process for the selection of the President of the Bank by June 30, 2007.

Interrail for voksne

Årets sommerferie blir litt annerledes enn tidligere. I et anfall av klimabekymring og tognostalgi har jeg og hun jeg deler gjeld med bestemt at årets sommerferie skal foregå med tog i Europa, hovedsakelig Frankrike. Vi har alt gått til innkjøp av Lonely Planet-bok, og funnet ut at det faktisk går tog til ALLE steder i hele Frankrike.

På en måte blir dette et jubileum, ettersom det er ti år siden min siste interrailtur. Men ellers blir det nok annerledes, gitt vårt noe større fiskale handlingsrom. Derfor blir det nok lite av lurvete ungdomsherberger. Mer slott, østers og Sancerre i Loire-dalen, for å si det sånn. Og ikke bare det - de som planlegger slikt har funnet ut at interrailnostalgikerne har rundet tretti og fått økt kjøpekraft. Derfor har de innført Interrail på første klasse, som faktisk ikke er så innmari mye dyrere (se pristabell i pdf her). Aner jo ikke hvordan første klasse skiller seg fra andre, men det høres veldig fristende ut.

Guros link til DSB-rutetabellen (se kommentaur under)

Imponerende informasjonsarbeid fra politiet

Dagens storsak hos NRK og de andre norske mediene handler om den felles norsk-brasilianske aksjonen mot B-gjengen, med razzia både i Oslo og i den brasilianske feriebyen Natal. Flere titalls personer er arrestert for heleri, pengevasking og relaterte handlinger. Jeg fulgte saken først på radio, der den fullstendig dominerte P2-ettermiddagen. Det som slo meg, var en ting:

Åssen i all verden klarte NRK å ha en mann i Natal som kunne rapportere direkte om det brasilanske politiets aksjoner? Ingen av de andre store mediene (TV2, VG, Dagbladet, Aftenposten) ser ut til å ha noen der, men NRK har altså en fyr som rapporterer direkte. Og det er ikke Rio-baserte Arnt Stefansen, men en annen fyr hvis navn jeg ikke fikk med meg. Og dette til en sak som tilsynelatende først ble offentlig kjent under politiets pressekonferanse nå i ettermiddag.

Kan det være at NRK fikk tips på forhånd og dermed rakk å sende avgårde en fyr? I så fall er jeg imponert over hvor strategiske politiet er. For dekningen fokuserer mye på at hovedpoenget med aksjonen var å sende et signal til potensielle gjengmedlemmer, og da er jo solid mediedekning viktig. "Det viktigste er ikke å få dem i fengsel, men å ta fra dem de fete bilene, gullkjedene og pengebunkene" sier politiet til Dagens Næringsliv.

DN hadde for øvrig akkurat denne saken som gravesak for et drøyt år siden, og det var visstnok dette som utløste etterforskningen. Mulig jeg er naiv, men jeg visste ikke at samrøret mellom politiet og mediene var så tett.

Frelsende bedrifter?

Er Stoltenbergs månerakett best for miljøet eller for Statoils klimakredd?

Hvert tiende substantiv i en amerikansk toårings ordforråd er et merkevarenavn. Innen den samme ungen begynner på skolen, kan hun kjenne igjen hundrevis av logoer. I samme land erklærte nylig ti store selskaper at de ville slå sine pjalter i hop for å gjøre noe med klimaendringene. Siden Bush ikke gidder, må selskapene steppe inn og utøve sitt sosiale samfunnsansvar.

Stakkars amerikanerne. De har ikke noen stat som funker skikkelig, og må derfor la private selskaper løse alle de store problemene. Det er derfor de er skikkelig ute og kjøre, med tidligere Halliburton-sjef som visepresident og et politisk system for øvrig i lomma på storselskapene. For ikke å snakke om Enron og WorldCom. Sånn har vi det heldigvis ikke i Norge. Eller?

Corporate Social Responsibility - CSR - griper om seg i Norge som ellers i verden. Selskaper skal vise at de bryr seg om andre ting enn økonomisk avkastning, slik som etikk og miljø. Blant de tydeligste aktørene er oljegiganten(e) Statoil og Hydro. "Bærekraftig utvikling handler først og fremst om hvordan vi driver bedriften vår", skriver Statoil i sin rapport om bærekraftig utvikling. Slik rapportering har bredt om seg, og har sikkert noe for seg. Forutsatt at de inneholder konkrete mål og noenlunde målbare indikatorer, kan de brukes til å vurdere om selskapene holder det de lover. Dersom det dukker opp svin på skogen, ser det desto verre ut dersom selskapet tidligere har skrytt uhemmet av hvor svinefri skogen er.

Så langt, vel og bra. Spørsmålet er om CSR stenger for de virkelig viktige debattene? Kan selskapene, med henvisning til sine bærekraftstrategier, gi inntrykket at regulering, for eksempel av klimagassutslipp, ikke er nødvendig?

Månelandingen

Jens Stoltenberg skal lande oss alle på månen. I form av å rense gasskraftverk for CO2 innen 2013. Eller deromkring. Eller for å være helt presis:

Statoil(-Hydro) skal bygge selve måneraketten, muligens med hjelp av Aker. Og LO passer på at mest mulig skjer i Norge, slik at ikke prosjektet bidrar til utenlandske arbeidsplasser. Om nødvendig skal man forsinke prosjektet såpass lenge at man kan utvikle en egen, norsk teknologi for formålet. Det er altså de norske industrilokomotivene som skal redde den rødgrønne regjeringen ut av klimaklemma. Gjennom tunge subsidier skal de største norske selskapene få betalt for å slippe ut litt mindre CO2 enn de ellers ville gjort.

Sannsynligvis er rensing av kraftverk for fossile brensler en nødvendig del av klimaløsningen. Sannsynligvis har det også en merverdi for klimaet at det utvikles ny teknologi for å få til rensingen, selv om man kunne fått til raskere rensing med utenlandsk teknologi. Norge for også ros for dette av den svensk-ugandiske gruppen som nylig slaktet resten av norsk klimapolitikk. Men rensing er ingen månelanding. Enda verre: Å kalle gasskraftrensing for en månelanding er en avsporing av en debatt om hvilke klimagrep som faktisk trengs, og om hvilken rolle oljeselskapene spiller.

En månelanding ville vært å erstatte den norske bilparken med lav- og nullutslippskjøretøy, og fase inn CO2-nøytralt biodrivstoff med sikte på å redusere utslippene fra transportsektoren med 75% innen 2050. Eller å fase ut all bruk av fossilt brensel til oppvarming innen 2020. Eller å rett og slett vedta at Norge innfører både disse og alle de andre anbefalingene det offentlig oppnevnte Lavutslippsutvalget presenterte høsten 2006 (se lavutslipp.no for detaljer).

Problemet er bare at Lavutslipputvalgets tiltak vil være ganske dårlig butikk for de norske storselskapene. Reduksjon av fossilt brensel gjennom innføring av alternative drivstoffer må unektelig høres mindre attraktivt ut for statoilsjef Helge Lund en et gigantisk subsidieprogram for å fange og lagre CO2 fra de planlagte gasskraftverkene. Spesielt når dette gjør at han kan pumpe opp enda mer olje fra Nordsjøen. Det betyr ikke nødvendigvis at Lund og Statoil aktivt saboterer mer klimavennlige løsninger. Det trenger de ikke. Stoltenberg sørger for at "månelandingen" tar all oppmerksomheten, og sikrer både Statoils inntjening og arbeidsplasser i norsk industri herfra til vi blir skikkelig våte på beina.

Ingen konspirasjon

Dette er ikke en konspirasjon. Derimot snakker vi om et sett av dynamikker som gjør det mer attraktivt for alle partene rundt bordet å satse på et digert prosjekt som med litt godvilje kan kalles et miljøprosjekt, enn på en mer systematisk innføring av en skikkelig klimapolitikk. Dermed kan Stoltenberg snakke om sin månelanding i nyttårstalen, mens Statoil kan skaffe seg miljøkredd ved å få bygget verdens hittil
største CO2-renseanlegg. Samtidig slipper både Stoltenberg og Statoil unna vanskeligere avgjørelser, som ville kostet langt mer, henholdsvis politisk og økonomisk.

Stoltenberg og Regjeringen ville måttet svare for hva som skjer med de andre tiltakene fra Lavutslipputvalget. Selv om ingen av forslagene vil knekke ryggen på en norsk økonomi som går så det griner, ville Regjeringen måtte ta noen tøffe oppgjør både med LO og FrP. For ikke å snakke om Folket. For vi må innse det: For å unngå å kjøre planeten i grøfta, må vi nok endre på visse sider av måten vi lever på. Mange av oss liker det ikke. Lavutslippsutvalgets helhetsløsning kutter klimagassutslipp i alle samfunnssektorer. Vi må blant annet fly og kjøre mindre, og vi må kanskje betale litt mer for energi og energiintensive varer. Det krever politisk mot å innføre politiske tiltak som sikrer dette, men det trenger ikke Stoltenberg bekymre seg for. Han kan henvise til månelandingen, og dermed ta det mer med ro med de andre, mer smertefulle tiltakene.

Den store vinneren

Men den som virkelig har sluppet billig unna, er Statoil. Selskapet baserer sin virksomhet på utvinning av ikke-fornybare og klimaødeleggende ressurser i stadig flere land. Oljen og gassen som selskapet har pumpet opp i årevis, er direkte medskyldig i flom og tørke som allerede forårsaker død og fordervelse i mange land, spesielt i den fattige delen av verden. Likevel slipper selskapet unna enhver form for diskusjon om ansvar for klimakrisen. Tvert i mot, nasjonen Norges viktigste tiltak for å få bukt med klimaendringene - vår månelanding - er et digert subsidieprosjekt som til alt overmål skal sette Statoil i stand til å utvinne enda mer olje. Dette er olje som ellers ville forblitt utilgjengelig, og som derfor ikke ville blitt brent og dermed bidratt til ytterligere klimaendringer.

Ikke rart at Statoil på sine nettsider omtaler dette først og fremst som verdens "largest carbon dioxide project for improved oil recovery" (statoil.com, min utheving). Klimakonsekvensene er en gunstig bieffekt, som beviser at prosjektet svarer på verdens klimagnåling ("responds to the challenges of ... increasing carbon dioxide emissions") og dermed rettferdiggjør massive subsidier ("considerable government financing").

Verdens mest bærekraftige?

Statoil ble i 2006 for andre året på rad kåret til verdens mest bærekraftige olje- og gasselskap av Dow Jones World Sustainability Index. Gratulerer. Men blir ikke denne konkurransen litt som påskeskirenn med familien, der man oppretter snedige klasseinndelinger (jenter, åtte år, med halvlangt, lyst hår) slik at alle skal kunne vinne? I konkurranse med Esso er det kanskje ikke noen stor presentasjon for Statoil å fremstå som den minste miljøverstingen i klassen for digre selskaper som fyrer opp under klimakatastrofen.

Det kan se ut som CSR står i fare for å erstatte de viktigste verktøyene et samfunn har for regulere adferden til selskaper: Lover og regler som sier hvordan de (ikke) skal oppføre seg, og skatter og avgifter som oppfordrer til en bestemt type aktivitet som samfunnet mener er formålstjenlig. Nøkterne CSR-evangelister er raske til å presisere; neida, CSR er ikke noen erstatning for reguleringer. Det kommer i tillegg! Et ekstra verktøy i kassa for alle oss som skal bygge en bedre verden.

Problemet er imidlertid ikke CSR i seg selv. Isolert sett kan CSR sannsynligvis føre til mer etisk ansvarlig oppførsel fra selskapenes side. Problemet er at alt CSR-ståket fort kan komme i steden for en debatt om reguleringer, og ikke som et tillegg. Hvor er for eksempel debatten om utvinningstakten av olje og gass fra norsk sokkel? Og da snakker jeg ikke om debatten om det er mer lønnsomt på sikt å la oljen ligge i ti, tjue eller tretti år til, men den om det hadde vært bedre for klimaet å bare la oljen ligge til evig tid, eller i hvert fall til klimaproblemet er under kontroll. "Så snille er vi rett og slett ikke", svarte finansminister Kristin Halvorsen da hun ble stilt overfor det samme dilemmaet på en konferanse om etikk og investeringer i Oslo 30. januar. Mulig det, men hvorfor ikke? Kan det være fordi miljøfyrtårnet Statoil har bygget seg opp så mye miljøkredd i offentligheten at enhver diskusjon om de mer grunnleggende dilemmaene blir gjort umulig?

(Sto på trykk i Ny Tid fredag 30. mars 2007)

En hverdagshelt

Jeg trodde aldri jeg skulle skrive disse ordene: Dagens A-magasinet var veldig inspirerende. Normalt havner glansetanta nederst i bunken av fredagsaviser, for aldri å komme til toppen før helgen er omme og alle avisene ubønnhørlig må ut. Men denne uka er forsiden fylt av et idyllisk bilde fra Maldivene, dit Ole Mathismoen har reist for å snakke med folk om klimaendringer. Resultatet er en knallgod reportasje, om folk som blir våte på beina på grunn av våre klimautslipp. Mathismoen kunne gjerne tatt med paradokset om at Maldivenes økonomi er fullstendig avhengig av internasjonale langdistanseflyreiser, men ellers er det som sagt, knallbra.

Tittelen hverdagshelt går altså til Mathismoen. Og Aftenposten, som har latt ham holde på med miljøjournalistikk helt siden forrige gang miljøvern var populært. Resultatet er at Aftenposten nå, etter min mening i hvert fall, er den ledende norske avisen på miljøspørsmål, først og fremst takket være denne ene, svært kompetente journalisten, som har svært god innsikt i det han skriver om. Jeg skulle ønske norske medier var flinkere til å tenke langsiktig på denne måten, og kunne innse at det ikke holder å være en gjeng med generalister. Noen journalister må også ha fagkunnskap om det de skriver om, for å unngå å gå surr i f.eks. atmosfærekjemiske betraktninger og diskusjon om solflekkaktivitet. Dette er spesielt viktig på et felt som klimaendringer, der forskning og forskningsformidling er helt avgjørende for hvilke politiske grep som tas.

Varme

Nok en gang har jeg lest en inspirerende bok. Og nok en gang klarer jeg ikke holde det for meg selv. Noen har klaget over at tidligere boktirader av vært litt i lengste laget, som The Fortune at the Bottom of the Pyramid og Guns, Germs and Steel, så jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

George Monbiots bok "Heat" er da også mye kortere, i hvertfall om du dropper de flere hundre sluttnotene. For fyren går grundig til verks i dette kampskriftet mot klimaendringer. Han tar verken myndigheters, organisasjoners eller Essos påstander for god fisk, og foretrekker kilder fra vitenskapelige tidsskrifter.

"Heat" er en oppskrift på hvordan vi skal unngå å brenne opp planeten vår. Og jeg må si jeg syns Monbiot er overbevisende. Både når han sier at det er nødvendig med 90% kutt i klimagassutslipp i de rike landene innen 2030, og når han forklarer hvordan vi skal få det til.

Noen vil si at 90% innen 2030 er i overkant ambisiøst, men jeg har problemer med å finne feil ved Monbiots argumenter. Han mener alle mennesker på kloden skal få hver sin lille utslippskvote, som delvis skal brukes av oss selv, og delvis av myndighetene i landet vi bor. Hvis dette skal fordeles helt likt på alle i hele verden, blir det rett og slett ikke så mye på oss her i det rike nord. Alt annet er grunnleggende usolidarisk, og sannsynligvis umulig å forsvare etisk. Og uetisk vil vi jo ikke være.

Monbiot er faktisk optimistisk, og det meste av boka viser hvordan det er mulig for oss å leve nesten som før på de aller fleste karbonkrevende områdene av livene våre. Drastiske klimagassutslipp er mulig både innen oppvarming av hus, produksjon av elektrisitet, landbasert transport, shopping, husbygging, osv.

Men en ting må vi rett og slett slutte med, eller i hvert fall redusere drastisk: Å fly. Tur-retur London-New York krever omtrent en hel personlig årskvote av utslipp, så med mindre du er forberedt på å la være å bruke noe annen energi et helt år, eller er klar for å kjøpe en drøss med andre kvoter, blir det nok færre helgeturer til Paris, London og Riga (hvorfor drar forresten alle til Riga nå om dagen?).

På www.monbiot.com ser det meste av boka ser ut til å være porsjonert ut i kronikkformat (for øvrig de samme som trykkes i Klassekampen). "Planen" til Monbiot, i kortversjon, finner du her. Eller kjøp og les boka.

Så hva betyr dette for meg? I følge Klimakutt.no sin lille klimakalkulator, er jeg direkte ansvarlig for ca 2,5 tonn Co2-utslipp i året. Det er riktignok godt under gjennomsnittsnordmannen, men likevel langt over det jeg vil kunne slippe ut under Monbiots regime. Nå har jeg vært såpass mye ute og reist i mitt liv, at det ikke ville vært noe enormt tap om jeg måtte holde meg innenfor togavstand resten av livet. Likevel skal det vel holde hardt, spesielt når jeg har en jobb som fort vekk medfører flyreiser av det virkelig lange slaget. Men jeg kommer nok til å fly med dårligere samvittighet etter å ha lest denne boka, og forhåpentligvis også mindre.

Jeg får se hva det blir til. Monbiot er uansett for smart til å skjønne at det ikke er enkeltpersonenes valg i hverdagslivet som avgjør når det kommer til stykket, men politikk. Og det kan jeg i hvert fall si: Den politikeren som er modig nok til å love tøffe klimakutt som virkelig svir, får i hvert fall min stemme.

Blir man et bedre menneske av å ha Mac?

På en måte er jeg litt stolt. Jeg falt nemlig ikke for Apples markedsføring mot min målgruppe. Enkelt sagt går den ut på å prøve å få unge menn som meg til å synes at de hvite utgavene av den lille bærbare, kjent som MacBook på Macsk, er femi. Dermed skal vi kjøpe den svarte i steden, selv om den koster 2000,- mer enn den nest dyreste, og har så godt som ingen andre funksjoner. Som mannen i Apple-butikken selv sa til meg i dag: Hvis man faktisk trenger mer harddiskplass, er ikke forskjellen på 80GB og 120GB så veldig viktig. Og andre forskjeller er det ikke. Bortsett fra fargen, da.

Jeg har altså kjøpt meg en MacBook. For øvrig på en svært uansvarlig måte. Jeg hadde riktignok tenkt på det en stund, men likevel skjedde det etter tre øl, hvilket kan forklare at jeg endte opp med en annen utgave enn jeg egentlig hadde tenkt meg, fordi 2.0 Ghz-varianten var utsolgt. Heldgivis endte jeg derfor med en billigere modell. Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd om alle de billige var utsolgt, og kun den aller feteste - den til 22000,- eller deromkring - var igjen.

Om Macen vil gjøre meg til et bedre menneske gjenstår jo å se, og jeg har vel til en viss grad falt for Apples designjippomarkedsføring. For at MacBooken er stilig var helt klart et argument for å hoppe av PC-kjøret.