Interrail for voksne

Årets sommerferie blir litt annerledes enn tidligere. I et anfall av klimabekymring og tognostalgi har jeg og hun jeg deler gjeld med bestemt at årets sommerferie skal foregå med tog i Europa, hovedsakelig Frankrike. Vi har alt gått til innkjøp av Lonely Planet-bok, og funnet ut at det faktisk går tog til ALLE steder i hele Frankrike.

På en måte blir dette et jubileum, ettersom det er ti år siden min siste interrailtur. Men ellers blir det nok annerledes, gitt vårt noe større fiskale handlingsrom. Derfor blir det nok lite av lurvete ungdomsherberger. Mer slott, østers og Sancerre i Loire-dalen, for å si det sånn. Og ikke bare det - de som planlegger slikt har funnet ut at interrailnostalgikerne har rundet tretti og fått økt kjøpekraft. Derfor har de innført Interrail på første klasse, som faktisk ikke er så innmari mye dyrere (se pristabell i pdf her). Aner jo ikke hvordan første klasse skiller seg fra andre, men det høres veldig fristende ut.

Guros link til DSB-rutetabellen (se kommentaur under)

Imponerende informasjonsarbeid fra politiet

Dagens storsak hos NRK og de andre norske mediene handler om den felles norsk-brasilianske aksjonen mot B-gjengen, med razzia både i Oslo og i den brasilianske feriebyen Natal. Flere titalls personer er arrestert for heleri, pengevasking og relaterte handlinger. Jeg fulgte saken først på radio, der den fullstendig dominerte P2-ettermiddagen. Det som slo meg, var en ting:

Åssen i all verden klarte NRK å ha en mann i Natal som kunne rapportere direkte om det brasilanske politiets aksjoner? Ingen av de andre store mediene (TV2, VG, Dagbladet, Aftenposten) ser ut til å ha noen der, men NRK har altså en fyr som rapporterer direkte. Og det er ikke Rio-baserte Arnt Stefansen, men en annen fyr hvis navn jeg ikke fikk med meg. Og dette til en sak som tilsynelatende først ble offentlig kjent under politiets pressekonferanse nå i ettermiddag.

Kan det være at NRK fikk tips på forhånd og dermed rakk å sende avgårde en fyr? I så fall er jeg imponert over hvor strategiske politiet er. For dekningen fokuserer mye på at hovedpoenget med aksjonen var å sende et signal til potensielle gjengmedlemmer, og da er jo solid mediedekning viktig. "Det viktigste er ikke å få dem i fengsel, men å ta fra dem de fete bilene, gullkjedene og pengebunkene" sier politiet til Dagens Næringsliv.

DN hadde for øvrig akkurat denne saken som gravesak for et drøyt år siden, og det var visstnok dette som utløste etterforskningen. Mulig jeg er naiv, men jeg visste ikke at samrøret mellom politiet og mediene var så tett.

Frelsende bedrifter?

Er Stoltenbergs månerakett best for miljøet eller for Statoils klimakredd?

Hvert tiende substantiv i en amerikansk toårings ordforråd er et merkevarenavn. Innen den samme ungen begynner på skolen, kan hun kjenne igjen hundrevis av logoer. I samme land erklærte nylig ti store selskaper at de ville slå sine pjalter i hop for å gjøre noe med klimaendringene. Siden Bush ikke gidder, må selskapene steppe inn og utøve sitt sosiale samfunnsansvar.

Stakkars amerikanerne. De har ikke noen stat som funker skikkelig, og må derfor la private selskaper løse alle de store problemene. Det er derfor de er skikkelig ute og kjøre, med tidligere Halliburton-sjef som visepresident og et politisk system for øvrig i lomma på storselskapene. For ikke å snakke om Enron og WorldCom. Sånn har vi det heldigvis ikke i Norge. Eller?

Corporate Social Responsibility - CSR - griper om seg i Norge som ellers i verden. Selskaper skal vise at de bryr seg om andre ting enn økonomisk avkastning, slik som etikk og miljø. Blant de tydeligste aktørene er oljegiganten(e) Statoil og Hydro. "Bærekraftig utvikling handler først og fremst om hvordan vi driver bedriften vår", skriver Statoil i sin rapport om bærekraftig utvikling. Slik rapportering har bredt om seg, og har sikkert noe for seg. Forutsatt at de inneholder konkrete mål og noenlunde målbare indikatorer, kan de brukes til å vurdere om selskapene holder det de lover. Dersom det dukker opp svin på skogen, ser det desto verre ut dersom selskapet tidligere har skrytt uhemmet av hvor svinefri skogen er.

Så langt, vel og bra. Spørsmålet er om CSR stenger for de virkelig viktige debattene? Kan selskapene, med henvisning til sine bærekraftstrategier, gi inntrykket at regulering, for eksempel av klimagassutslipp, ikke er nødvendig?

Månelandingen

Jens Stoltenberg skal lande oss alle på månen. I form av å rense gasskraftverk for CO2 innen 2013. Eller deromkring. Eller for å være helt presis:

Statoil(-Hydro) skal bygge selve måneraketten, muligens med hjelp av Aker. Og LO passer på at mest mulig skjer i Norge, slik at ikke prosjektet bidrar til utenlandske arbeidsplasser. Om nødvendig skal man forsinke prosjektet såpass lenge at man kan utvikle en egen, norsk teknologi for formålet. Det er altså de norske industrilokomotivene som skal redde den rødgrønne regjeringen ut av klimaklemma. Gjennom tunge subsidier skal de største norske selskapene få betalt for å slippe ut litt mindre CO2 enn de ellers ville gjort.

Sannsynligvis er rensing av kraftverk for fossile brensler en nødvendig del av klimaløsningen. Sannsynligvis har det også en merverdi for klimaet at det utvikles ny teknologi for å få til rensingen, selv om man kunne fått til raskere rensing med utenlandsk teknologi. Norge for også ros for dette av den svensk-ugandiske gruppen som nylig slaktet resten av norsk klimapolitikk. Men rensing er ingen månelanding. Enda verre: Å kalle gasskraftrensing for en månelanding er en avsporing av en debatt om hvilke klimagrep som faktisk trengs, og om hvilken rolle oljeselskapene spiller.

En månelanding ville vært å erstatte den norske bilparken med lav- og nullutslippskjøretøy, og fase inn CO2-nøytralt biodrivstoff med sikte på å redusere utslippene fra transportsektoren med 75% innen 2050. Eller å fase ut all bruk av fossilt brensel til oppvarming innen 2020. Eller å rett og slett vedta at Norge innfører både disse og alle de andre anbefalingene det offentlig oppnevnte Lavutslippsutvalget presenterte høsten 2006 (se lavutslipp.no for detaljer).

Problemet er bare at Lavutslipputvalgets tiltak vil være ganske dårlig butikk for de norske storselskapene. Reduksjon av fossilt brensel gjennom innføring av alternative drivstoffer må unektelig høres mindre attraktivt ut for statoilsjef Helge Lund en et gigantisk subsidieprogram for å fange og lagre CO2 fra de planlagte gasskraftverkene. Spesielt når dette gjør at han kan pumpe opp enda mer olje fra Nordsjøen. Det betyr ikke nødvendigvis at Lund og Statoil aktivt saboterer mer klimavennlige løsninger. Det trenger de ikke. Stoltenberg sørger for at "månelandingen" tar all oppmerksomheten, og sikrer både Statoils inntjening og arbeidsplasser i norsk industri herfra til vi blir skikkelig våte på beina.

Ingen konspirasjon

Dette er ikke en konspirasjon. Derimot snakker vi om et sett av dynamikker som gjør det mer attraktivt for alle partene rundt bordet å satse på et digert prosjekt som med litt godvilje kan kalles et miljøprosjekt, enn på en mer systematisk innføring av en skikkelig klimapolitikk. Dermed kan Stoltenberg snakke om sin månelanding i nyttårstalen, mens Statoil kan skaffe seg miljøkredd ved å få bygget verdens hittil
største CO2-renseanlegg. Samtidig slipper både Stoltenberg og Statoil unna vanskeligere avgjørelser, som ville kostet langt mer, henholdsvis politisk og økonomisk.

Stoltenberg og Regjeringen ville måttet svare for hva som skjer med de andre tiltakene fra Lavutslipputvalget. Selv om ingen av forslagene vil knekke ryggen på en norsk økonomi som går så det griner, ville Regjeringen måtte ta noen tøffe oppgjør både med LO og FrP. For ikke å snakke om Folket. For vi må innse det: For å unngå å kjøre planeten i grøfta, må vi nok endre på visse sider av måten vi lever på. Mange av oss liker det ikke. Lavutslippsutvalgets helhetsløsning kutter klimagassutslipp i alle samfunnssektorer. Vi må blant annet fly og kjøre mindre, og vi må kanskje betale litt mer for energi og energiintensive varer. Det krever politisk mot å innføre politiske tiltak som sikrer dette, men det trenger ikke Stoltenberg bekymre seg for. Han kan henvise til månelandingen, og dermed ta det mer med ro med de andre, mer smertefulle tiltakene.

Den store vinneren

Men den som virkelig har sluppet billig unna, er Statoil. Selskapet baserer sin virksomhet på utvinning av ikke-fornybare og klimaødeleggende ressurser i stadig flere land. Oljen og gassen som selskapet har pumpet opp i årevis, er direkte medskyldig i flom og tørke som allerede forårsaker død og fordervelse i mange land, spesielt i den fattige delen av verden. Likevel slipper selskapet unna enhver form for diskusjon om ansvar for klimakrisen. Tvert i mot, nasjonen Norges viktigste tiltak for å få bukt med klimaendringene - vår månelanding - er et digert subsidieprosjekt som til alt overmål skal sette Statoil i stand til å utvinne enda mer olje. Dette er olje som ellers ville forblitt utilgjengelig, og som derfor ikke ville blitt brent og dermed bidratt til ytterligere klimaendringer.

Ikke rart at Statoil på sine nettsider omtaler dette først og fremst som verdens "largest carbon dioxide project for improved oil recovery" (statoil.com, min utheving). Klimakonsekvensene er en gunstig bieffekt, som beviser at prosjektet svarer på verdens klimagnåling ("responds to the challenges of ... increasing carbon dioxide emissions") og dermed rettferdiggjør massive subsidier ("considerable government financing").

Verdens mest bærekraftige?

Statoil ble i 2006 for andre året på rad kåret til verdens mest bærekraftige olje- og gasselskap av Dow Jones World Sustainability Index. Gratulerer. Men blir ikke denne konkurransen litt som påskeskirenn med familien, der man oppretter snedige klasseinndelinger (jenter, åtte år, med halvlangt, lyst hår) slik at alle skal kunne vinne? I konkurranse med Esso er det kanskje ikke noen stor presentasjon for Statoil å fremstå som den minste miljøverstingen i klassen for digre selskaper som fyrer opp under klimakatastrofen.

Det kan se ut som CSR står i fare for å erstatte de viktigste verktøyene et samfunn har for regulere adferden til selskaper: Lover og regler som sier hvordan de (ikke) skal oppføre seg, og skatter og avgifter som oppfordrer til en bestemt type aktivitet som samfunnet mener er formålstjenlig. Nøkterne CSR-evangelister er raske til å presisere; neida, CSR er ikke noen erstatning for reguleringer. Det kommer i tillegg! Et ekstra verktøy i kassa for alle oss som skal bygge en bedre verden.

Problemet er imidlertid ikke CSR i seg selv. Isolert sett kan CSR sannsynligvis føre til mer etisk ansvarlig oppførsel fra selskapenes side. Problemet er at alt CSR-ståket fort kan komme i steden for en debatt om reguleringer, og ikke som et tillegg. Hvor er for eksempel debatten om utvinningstakten av olje og gass fra norsk sokkel? Og da snakker jeg ikke om debatten om det er mer lønnsomt på sikt å la oljen ligge i ti, tjue eller tretti år til, men den om det hadde vært bedre for klimaet å bare la oljen ligge til evig tid, eller i hvert fall til klimaproblemet er under kontroll. "Så snille er vi rett og slett ikke", svarte finansminister Kristin Halvorsen da hun ble stilt overfor det samme dilemmaet på en konferanse om etikk og investeringer i Oslo 30. januar. Mulig det, men hvorfor ikke? Kan det være fordi miljøfyrtårnet Statoil har bygget seg opp så mye miljøkredd i offentligheten at enhver diskusjon om de mer grunnleggende dilemmaene blir gjort umulig?

(Sto på trykk i Ny Tid fredag 30. mars 2007)

En hverdagshelt

Jeg trodde aldri jeg skulle skrive disse ordene: Dagens A-magasinet var veldig inspirerende. Normalt havner glansetanta nederst i bunken av fredagsaviser, for aldri å komme til toppen før helgen er omme og alle avisene ubønnhørlig må ut. Men denne uka er forsiden fylt av et idyllisk bilde fra Maldivene, dit Ole Mathismoen har reist for å snakke med folk om klimaendringer. Resultatet er en knallgod reportasje, om folk som blir våte på beina på grunn av våre klimautslipp. Mathismoen kunne gjerne tatt med paradokset om at Maldivenes økonomi er fullstendig avhengig av internasjonale langdistanseflyreiser, men ellers er det som sagt, knallbra.

Tittelen hverdagshelt går altså til Mathismoen. Og Aftenposten, som har latt ham holde på med miljøjournalistikk helt siden forrige gang miljøvern var populært. Resultatet er at Aftenposten nå, etter min mening i hvert fall, er den ledende norske avisen på miljøspørsmål, først og fremst takket være denne ene, svært kompetente journalisten, som har svært god innsikt i det han skriver om. Jeg skulle ønske norske medier var flinkere til å tenke langsiktig på denne måten, og kunne innse at det ikke holder å være en gjeng med generalister. Noen journalister må også ha fagkunnskap om det de skriver om, for å unngå å gå surr i f.eks. atmosfærekjemiske betraktninger og diskusjon om solflekkaktivitet. Dette er spesielt viktig på et felt som klimaendringer, der forskning og forskningsformidling er helt avgjørende for hvilke politiske grep som tas.

Varme

Nok en gang har jeg lest en inspirerende bok. Og nok en gang klarer jeg ikke holde det for meg selv. Noen har klaget over at tidligere boktirader av vært litt i lengste laget, som The Fortune at the Bottom of the Pyramid og Guns, Germs and Steel, så jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

George Monbiots bok "Heat" er da også mye kortere, i hvertfall om du dropper de flere hundre sluttnotene. For fyren går grundig til verks i dette kampskriftet mot klimaendringer. Han tar verken myndigheters, organisasjoners eller Essos påstander for god fisk, og foretrekker kilder fra vitenskapelige tidsskrifter.

"Heat" er en oppskrift på hvordan vi skal unngå å brenne opp planeten vår. Og jeg må si jeg syns Monbiot er overbevisende. Både når han sier at det er nødvendig med 90% kutt i klimagassutslipp i de rike landene innen 2030, og når han forklarer hvordan vi skal få det til.

Noen vil si at 90% innen 2030 er i overkant ambisiøst, men jeg har problemer med å finne feil ved Monbiots argumenter. Han mener alle mennesker på kloden skal få hver sin lille utslippskvote, som delvis skal brukes av oss selv, og delvis av myndighetene i landet vi bor. Hvis dette skal fordeles helt likt på alle i hele verden, blir det rett og slett ikke så mye på oss her i det rike nord. Alt annet er grunnleggende usolidarisk, og sannsynligvis umulig å forsvare etisk. Og uetisk vil vi jo ikke være.

Monbiot er faktisk optimistisk, og det meste av boka viser hvordan det er mulig for oss å leve nesten som før på de aller fleste karbonkrevende områdene av livene våre. Drastiske klimagassutslipp er mulig både innen oppvarming av hus, produksjon av elektrisitet, landbasert transport, shopping, husbygging, osv.

Men en ting må vi rett og slett slutte med, eller i hvert fall redusere drastisk: Å fly. Tur-retur London-New York krever omtrent en hel personlig årskvote av utslipp, så med mindre du er forberedt på å la være å bruke noe annen energi et helt år, eller er klar for å kjøpe en drøss med andre kvoter, blir det nok færre helgeturer til Paris, London og Riga (hvorfor drar forresten alle til Riga nå om dagen?).

På www.monbiot.com ser det meste av boka ser ut til å være porsjonert ut i kronikkformat (for øvrig de samme som trykkes i Klassekampen). "Planen" til Monbiot, i kortversjon, finner du her. Eller kjøp og les boka.

Så hva betyr dette for meg? I følge Klimakutt.no sin lille klimakalkulator, er jeg direkte ansvarlig for ca 2,5 tonn Co2-utslipp i året. Det er riktignok godt under gjennomsnittsnordmannen, men likevel langt over det jeg vil kunne slippe ut under Monbiots regime. Nå har jeg vært såpass mye ute og reist i mitt liv, at det ikke ville vært noe enormt tap om jeg måtte holde meg innenfor togavstand resten av livet. Likevel skal det vel holde hardt, spesielt når jeg har en jobb som fort vekk medfører flyreiser av det virkelig lange slaget. Men jeg kommer nok til å fly med dårligere samvittighet etter å ha lest denne boka, og forhåpentligvis også mindre.

Jeg får se hva det blir til. Monbiot er uansett for smart til å skjønne at det ikke er enkeltpersonenes valg i hverdagslivet som avgjør når det kommer til stykket, men politikk. Og det kan jeg i hvert fall si: Den politikeren som er modig nok til å love tøffe klimakutt som virkelig svir, får i hvert fall min stemme.

Blir man et bedre menneske av å ha Mac?

På en måte er jeg litt stolt. Jeg falt nemlig ikke for Apples markedsføring mot min målgruppe. Enkelt sagt går den ut på å prøve å få unge menn som meg til å synes at de hvite utgavene av den lille bærbare, kjent som MacBook på Macsk, er femi. Dermed skal vi kjøpe den svarte i steden, selv om den koster 2000,- mer enn den nest dyreste, og har så godt som ingen andre funksjoner. Som mannen i Apple-butikken selv sa til meg i dag: Hvis man faktisk trenger mer harddiskplass, er ikke forskjellen på 80GB og 120GB så veldig viktig. Og andre forskjeller er det ikke. Bortsett fra fargen, da.

Jeg har altså kjøpt meg en MacBook. For øvrig på en svært uansvarlig måte. Jeg hadde riktignok tenkt på det en stund, men likevel skjedde det etter tre øl, hvilket kan forklare at jeg endte opp med en annen utgave enn jeg egentlig hadde tenkt meg, fordi 2.0 Ghz-varianten var utsolgt. Heldgivis endte jeg derfor med en billigere modell. Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd om alle de billige var utsolgt, og kun den aller feteste - den til 22000,- eller deromkring - var igjen.

Om Macen vil gjøre meg til et bedre menneske gjenstår jo å se, og jeg har vel til en viss grad falt for Apples designjippomarkedsføring. For at MacBooken er stilig var helt klart et argument for å hoppe av PC-kjøret.

Hvem kjøper fly?

En av de mest interessante tingene med the Economist er annonsene. En ting er oljeselskapene som gladelig punger ut for helsides annonser for å fortelle hvor grønne de er. Noen fant visstnok ut for et par år siden at oljeindustrien bruker like mye på slik "grønnvasking" som de bruker på investeringer i fornybar energi.

Men poenget i dag er annonsene for fly. Og da snakker jeg ikke om noe man kunne tro at den jevne Economist-leser er i markedet for, som snertne, små privat-jet'er. Nei, vi snakker digre passasjerfly. I det siste nummeret brukte Airbus fire helsider på å fortelle at de har et nytt fly, A350, angivelig med ekstra bred flykropp, "For the Xtra experience". Dette koster ca 250000 pund, dvs noe over tre millioner kroner.

Hvorfor? For at jeg skal tenke, ja nå skal jeg jammen meg gå og kjøpe en Airbus, gitt? OK, så er flertallet av Economist-helsidene viet selskapers langsiktige merkevarebygging osv. Men likevel, da. Har virkelig ikke Airbus noen bedre måte å svi av tre millioner på?

Gode forslag mottas med takk.