En hverdagshelt

Jeg trodde aldri jeg skulle skrive disse ordene: Dagens A-magasinet var veldig inspirerende. Normalt havner glansetanta nederst i bunken av fredagsaviser, for aldri å komme til toppen før helgen er omme og alle avisene ubønnhørlig må ut. Men denne uka er forsiden fylt av et idyllisk bilde fra Maldivene, dit Ole Mathismoen har reist for å snakke med folk om klimaendringer. Resultatet er en knallgod reportasje, om folk som blir våte på beina på grunn av våre klimautslipp. Mathismoen kunne gjerne tatt med paradokset om at Maldivenes økonomi er fullstendig avhengig av internasjonale langdistanseflyreiser, men ellers er det som sagt, knallbra.

Tittelen hverdagshelt går altså til Mathismoen. Og Aftenposten, som har latt ham holde på med miljøjournalistikk helt siden forrige gang miljøvern var populært. Resultatet er at Aftenposten nå, etter min mening i hvert fall, er den ledende norske avisen på miljøspørsmål, først og fremst takket være denne ene, svært kompetente journalisten, som har svært god innsikt i det han skriver om. Jeg skulle ønske norske medier var flinkere til å tenke langsiktig på denne måten, og kunne innse at det ikke holder å være en gjeng med generalister. Noen journalister må også ha fagkunnskap om det de skriver om, for å unngå å gå surr i f.eks. atmosfærekjemiske betraktninger og diskusjon om solflekkaktivitet. Dette er spesielt viktig på et felt som klimaendringer, der forskning og forskningsformidling er helt avgjørende for hvilke politiske grep som tas.

Varme

Nok en gang har jeg lest en inspirerende bok. Og nok en gang klarer jeg ikke holde det for meg selv. Noen har klaget over at tidligere boktirader av vært litt i lengste laget, som The Fortune at the Bottom of the Pyramid og Guns, Germs and Steel, så jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

George Monbiots bok "Heat" er da også mye kortere, i hvertfall om du dropper de flere hundre sluttnotene. For fyren går grundig til verks i dette kampskriftet mot klimaendringer. Han tar verken myndigheters, organisasjoners eller Essos påstander for god fisk, og foretrekker kilder fra vitenskapelige tidsskrifter.

"Heat" er en oppskrift på hvordan vi skal unngå å brenne opp planeten vår. Og jeg må si jeg syns Monbiot er overbevisende. Både når han sier at det er nødvendig med 90% kutt i klimagassutslipp i de rike landene innen 2030, og når han forklarer hvordan vi skal få det til.

Noen vil si at 90% innen 2030 er i overkant ambisiøst, men jeg har problemer med å finne feil ved Monbiots argumenter. Han mener alle mennesker på kloden skal få hver sin lille utslippskvote, som delvis skal brukes av oss selv, og delvis av myndighetene i landet vi bor. Hvis dette skal fordeles helt likt på alle i hele verden, blir det rett og slett ikke så mye på oss her i det rike nord. Alt annet er grunnleggende usolidarisk, og sannsynligvis umulig å forsvare etisk. Og uetisk vil vi jo ikke være.

Monbiot er faktisk optimistisk, og det meste av boka viser hvordan det er mulig for oss å leve nesten som før på de aller fleste karbonkrevende områdene av livene våre. Drastiske klimagassutslipp er mulig både innen oppvarming av hus, produksjon av elektrisitet, landbasert transport, shopping, husbygging, osv.

Men en ting må vi rett og slett slutte med, eller i hvert fall redusere drastisk: Å fly. Tur-retur London-New York krever omtrent en hel personlig årskvote av utslipp, så med mindre du er forberedt på å la være å bruke noe annen energi et helt år, eller er klar for å kjøpe en drøss med andre kvoter, blir det nok færre helgeturer til Paris, London og Riga (hvorfor drar forresten alle til Riga nå om dagen?).

På www.monbiot.com ser det meste av boka ser ut til å være porsjonert ut i kronikkformat (for øvrig de samme som trykkes i Klassekampen). "Planen" til Monbiot, i kortversjon, finner du her. Eller kjøp og les boka.

Så hva betyr dette for meg? I følge Klimakutt.no sin lille klimakalkulator, er jeg direkte ansvarlig for ca 2,5 tonn Co2-utslipp i året. Det er riktignok godt under gjennomsnittsnordmannen, men likevel langt over det jeg vil kunne slippe ut under Monbiots regime. Nå har jeg vært såpass mye ute og reist i mitt liv, at det ikke ville vært noe enormt tap om jeg måtte holde meg innenfor togavstand resten av livet. Likevel skal det vel holde hardt, spesielt når jeg har en jobb som fort vekk medfører flyreiser av det virkelig lange slaget. Men jeg kommer nok til å fly med dårligere samvittighet etter å ha lest denne boka, og forhåpentligvis også mindre.

Jeg får se hva det blir til. Monbiot er uansett for smart til å skjønne at det ikke er enkeltpersonenes valg i hverdagslivet som avgjør når det kommer til stykket, men politikk. Og det kan jeg i hvert fall si: Den politikeren som er modig nok til å love tøffe klimakutt som virkelig svir, får i hvert fall min stemme.

Blir man et bedre menneske av å ha Mac?

På en måte er jeg litt stolt. Jeg falt nemlig ikke for Apples markedsføring mot min målgruppe. Enkelt sagt går den ut på å prøve å få unge menn som meg til å synes at de hvite utgavene av den lille bærbare, kjent som MacBook på Macsk, er femi. Dermed skal vi kjøpe den svarte i steden, selv om den koster 2000,- mer enn den nest dyreste, og har så godt som ingen andre funksjoner. Som mannen i Apple-butikken selv sa til meg i dag: Hvis man faktisk trenger mer harddiskplass, er ikke forskjellen på 80GB og 120GB så veldig viktig. Og andre forskjeller er det ikke. Bortsett fra fargen, da.

Jeg har altså kjøpt meg en MacBook. For øvrig på en svært uansvarlig måte. Jeg hadde riktignok tenkt på det en stund, men likevel skjedde det etter tre øl, hvilket kan forklare at jeg endte opp med en annen utgave enn jeg egentlig hadde tenkt meg, fordi 2.0 Ghz-varianten var utsolgt. Heldgivis endte jeg derfor med en billigere modell. Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd om alle de billige var utsolgt, og kun den aller feteste - den til 22000,- eller deromkring - var igjen.

Om Macen vil gjøre meg til et bedre menneske gjenstår jo å se, og jeg har vel til en viss grad falt for Apples designjippomarkedsføring. For at MacBooken er stilig var helt klart et argument for å hoppe av PC-kjøret.

Hvem kjøper fly?

En av de mest interessante tingene med the Economist er annonsene. En ting er oljeselskapene som gladelig punger ut for helsides annonser for å fortelle hvor grønne de er. Noen fant visstnok ut for et par år siden at oljeindustrien bruker like mye på slik "grønnvasking" som de bruker på investeringer i fornybar energi.

Men poenget i dag er annonsene for fly. Og da snakker jeg ikke om noe man kunne tro at den jevne Economist-leser er i markedet for, som snertne, små privat-jet'er. Nei, vi snakker digre passasjerfly. I det siste nummeret brukte Airbus fire helsider på å fortelle at de har et nytt fly, A350, angivelig med ekstra bred flykropp, "For the Xtra experience". Dette koster ca 250000 pund, dvs noe over tre millioner kroner.

Hvorfor? For at jeg skal tenke, ja nå skal jeg jammen meg gå og kjøpe en Airbus, gitt? OK, så er flertallet av Economist-helsidene viet selskapers langsiktige merkevarebygging osv. Men likevel, da. Har virkelig ikke Airbus noen bedre måte å svi av tre millioner på?

Gode forslag mottas med takk.

USAs Høyesterett mot global oppvarming?

Nå er det snart bare Bush igjen. I hvert fall hvis de tolv delstatene som nå har saksøkt USAs føderale regjering for manglende regulering av CO2-utslipp, får gjennomslag. For nå er nemlig saken havnet i Høyesterett, som i løpet av et par måneder skal avsi en kjennelse, skriver The Economist (tror man må være abonnent for å kunne lese artikkelen).

Det er vel bare i Amerika at man henvender seg til rettsvesenet for å fikse miljøproblemer. Men det viser hvor utrolig politisert klimadebatten er. Saksøkerne viser til at Environmental Protection Authority (EPA) har som oppgave å regulere utslipp av gasser som "may reasonably be interpreted to endanger public health or welfare", noe som inkluderer "effects on soils, water, crops, vegetation, manmade materials, animals, wildlife, weather, visibility, and climate". Likevel presterer altså EPA å si at CO2 ikke faller i denne kategorien, og at det derfor ikke er deres ansvar. For øvrig det motsatte av det de sa mens Bill Clinton var president.

Stakkars IMF

B92 melder at Serbia betaler tilbake lånene sine til Det internasjonale pengefondet, IMF, før tiden. Dermed har nok et land føyd seg inn i rekken av land som kvitter seg med IMF-åket så fort de bare kan. Dette skrev jeg en kronikk om for et halvt års tid siden, etter at land som Tyrkia, Brasil, Argentina og Indonesia alle kunngjorde at de ville betale ned sine lån før tiden.

Hvorfor betaler de lånene sine for tidlig? Det er i hvert fall ikke fordi de plutselig har sinnsykt mye penger mellom hendene. Nei, det er fordi de vil slippe alle de kjipe betingelsene IMF stiller. Mange låner faktisk penger andre steder for å kunne betale tilbake IMF-lånene. En ny studie bestilt av det norske Utenriksdepartementet viser også at det ikke er noen nedgang i betingelsene IMF stiller om at land må privatisere og liberalisere for å få lån. Til tross for at selv Verdensbanken sier at slike betingelser er problematiske. Dette har jeg nå vært på seminarer og møter og diskutert i et par dager, noe du kan lese mer om her. Spesielt interesserte kan lese litt om Bankens kondisjonalitetsgreier her.

Konsekvensen av at landene kvitter seg med IMF-lånene mister alle de beste kundene sine, dvs mellominntektslandene. Da er det bare små og fattige land som ikke kan få lån andre steder igjen, og det er dårlig butikk for IMF. For Pengefondet drives som en bank, og får driftsinntektene sine som en andel av renteinnbetalingene landene gjør. Mindre utestående lån betyr mindre innbetalinger, og mindre penger å drive skuta for.

Mitt svar til dette er enkelt: IMF må kutte kostnader og redusere virksomheten. Forhåpentligvis blir det snart trangt på arbeidsmarkedet for økonomer i Washington.

En sang om gjeld

Nå har jeg også klart å laste opp noe på YouTube. Ikke så veldig vanskelig, egentlig.

Beklager kvaliteten, men gitt at dette ble gjort med mobiltelefon i et ganske mørkt lokale, er det faktisk ikke så ille.

Advarsel! Dette handler om illegitim/odiøs gjeld - med andre ord for ekstremt spesielt interesserte.