Nettaktivisme på Globaliseringskonferansen

I dag arrangerte jeg et seminar om nettaktivisme under Globaliseringskonferansen på Folkets Hus i Oslo. Det ble vist masse artige ting på nettet, og jeg lovte å samle linkene her på bloggen min.

Den mest prominente gjesten på seminaret, og kanskje også den mest interessante, var Laila El-Haddad, blogger og journalist fra Gaza. Bloggen hennes heter Raising Yousuf, Unplugged, eller du kan lese om henne i Wikipedia.

Laila viste også også http://itoot.net, en samleside for arabiske blogger, og http://www.slingshothiphop.com, som er obligatorisk for alle som er nysgjerrig på hva som rører seg i palestinsk hiphop om dagen. Etterpå sende Laila meg også en ny link på epost, som jeg syns fortjener å være med. Global Voices samler blogger fra alle verdenshjørner, med vekt på land utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika.

Jeg snakket også litt om web 2.0. Det meste av det jeg sa der, var basert på denne artikkelen, som også inneholder et kjekt skjema for å forklare hva som skiller web 1.0 fra web 2.0.

Vi snakket også en god del om YouTube og videoblogging, og viste et par eksempler på artige videoer som folk har laget:

Bush synger "Sunday, Bloody Sunday"
Bush og Blair bekjenner "Endless Love"

Vi var også innom http://www.bigpol.com, en diger, amerikansk masseblogg om politikk, og et mislykket besøk på http://www.camerairaq.com, som nå ser ut til å være oppe igjen.

Selvfølgelig viste vi også Superbanken, som Varthom har laget for Utviklingsfondet, samt et par av filmene fra Free Range Studios:

The Meatrix
Garth Brooks' "I have friends with low wages" (om WalMart)

Spillene må vi ikke glemme. McDonaldsspillet anbefales, og snart forhåpentligvis også Handelsspillet (foreløpig ikke klart).

Dersom dette ikke skulle være nok, kan du gjerne kikke på andre ting jeg har skrevet om nettaktivisme.

Økonomisk apartheid? Er det FNs skyld?

Leser Attac-Marte Nilsens innlegg i Dagbladet i dag. Hun reklamerer for Attacs nye artikkelsamling, som jeg godt kunne tenke meg å lese. Spesielt dersom boka er i nærheten av å holde det den lover om å gå til torgs mot Verdensbankens armé av utviklingsanalytikere. At Verdensbanken er den toneangivende premissleverandøren for veldig mye av dagens utviklingsdebatt er lite omstridt. Frasen "viser nye tall fra Verdensbanken" dumper nesten daglig inn på mitt medieovervåkingssøk i norske medier på "Verdensbanken". Kranglingen går med på hva dette betyr.

Her vet jeg ikke om jeg er helt enig med Marte. For mye av Verdensbankens forskning er rett og slett god. Ikke bare det, mye av den best dokumenterte kritikken av Verdensbanken selv (for ikke å snakke om IMF), kommer faktisk fra Verdensbankens egen evalueringsavdeling. Som Verdensbank-kritiker bruker jeg ofte selv forskning fra Banken (som i "selv Verdensbankens egen forskning viser at..."). Riktignok er disse tingene ikke akkurat systemkritiske, men etter min mening likevel nyttige.

Problemet har mer med den samlede massen å gjøre, og dette er ett av flere eksempler på Verdensbankens "mission creep", dvs den stadige prosessen mot stadig nye arbeidsområder. Det er jo ganske besynderlig at en bank skal være den toneangivende aktørene innen utviklingsfeltet.

Jeg tror ikke dette skyldes at en ond kabal har sittet sammen og strategisk planlagt å legge under seg område etter området innenfor utviklingsfeltet. Snarere skyldes det at alternativene er så dårlige. Dersom UNCTAD, for eksempel, og resten av FN-systemet hadde gjort en bedre jobb, ville de ikke skapt det tomrommet Verdensbanken har inntatt.

Et eksempel på FN-systemets manglende evne til å sette dagsorden og være en motvekt til Verdensbanken, er rapporten Making Global Trade Work for People, som kom i 2002. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom UNDP, Rockefeller Brothers Fund, Heinrich Boell Foundation, Rockefeller Foundation, and Wallace Global Fund. Dette er en knallbra analyse, som ikke minst er veldig konstruktiv i forhold til hvordan WTO-systemet bør reformeres for at handel skal tjene de fattige.

Problemet var bare at den innlysende konklusjonen (om enn så diplomatisk formulert) er at dagens kurs WTO-systemet IKKE tjener dette formålet. Dette var utålelig for flere av medlemslandene, og etter litt fram og tilbake ble rapporten begravd på UNDPs nettsider. Mens de andre publikasjonene har fått en liten ingress som sier hva de faktisk handler om, er det viktigere for UNDP å ta avstand fra innholdet i "Making Global Trade Work for People" gjennom følgende formulering: "The responsibility for opinions in this book rests solely with its authors. Publication does not constitute an endorsement by the United Nations Development Programme or the institutions of the United Nations system".

Hvis ikke FN-systemet er i stand til å ta opp kampen med Verdensbanken, hvem skal gjøre det da? Vet ikke helt, men det er jo kult at Attac prøver i hvert fall.

Fredspris til mikrokreditt!

Gladnyhet fra Nobelkomiteen! Årets fredspris går til Grameen Bank og dens grunnlegger, Muhammad Yunus, "for their efforts to create economic and social development from below" (se pressemelding fra Nobelinstituttet).

Jeg syns dette er både et godt, spennende valg, uten forkleinelse for et par av de større favorittene. Jeg syns det er fint at komiteen tør å se såpass bredt, og ikke minst er det en viktig anerkjennelse av sammenhengen mellom fred og utvikling.

Gratulerer!

På bunnen av pyramiden

Hvis bare de store og multinasjonale selskapene blir flinkere til å utnytte mulighetene blant verdens fattige, vil dette ikke bare gjøre selskapene rikere, men også utrydde fattigdommen.

For godt til å være sant? Vel, i følge boka ”The Fortune at the Bottom of the Pyramid - Eradicating Poverty through Profits”, av C. K. Prahalad, kan vi få både i pose og sekk.

(Advarsel: Hvis du er allergisk mot lange bloggposter, ikke les videre)

Fire milliarder forbrukere

Nøkkelen er å betrakte ”bunnen av pyramiden”, dvs de ca fire milliardene som lever for mindre enn to dollar dagen, ikke som ofre som må hjelpes ut av fattigdom, men som et potensielt marked for produkter og tjenester. For å nå disse, holder det ikke å justere et eksisterende produkt eller en måte å produsere og selge det på. Man må se de fattige som et unikt marked, og lage produkter utelukkende for dem.

I mange fattige land betaler de fattige på landsbygda av ulike grunner langt mer for elektrisitet enn de rike. Eller de har ikke tilgang til elektrisitet i det hele tatt, og må greie seg med ved, kumøkk, kull, parafin eller andre forurensende energikilder som fort kan være minst like dyre.

Technosol, et selskap som produserer billige solcellepaneler i familiestørrelse, har klart å få prisen såpass langt ned at panelene er tilgjengelige for familier på landsbygda i Nicaragua. Dette er et eksempel på at både selskapet kan tjene penger, samtidig som familien får relativt billig tilgang på en tjeneste som bedrer levestandarden.

Et annet eksempel er elektroniske markedsplasser i India. Bønder får tilgang til oppdatert informasjon om priser, ved hjelp av PCer med internettilgang i hver landsby. De får mulighet til å gjøre transaksjoner på en smidig og effektiv måte. Unødvendige mellommenn elimineres, og bonden blir sittende med en betydelig andel av effektivitetsgevinsten.

Dette er selvfølgelig solskinnshistoriene, men de er reelle. Flere hundretalls tusen mennesker, mange av dem fattige, har fått bedre liv takket være bedrifters innovative løsninger. Dette hører med til historien om de multinasjonale selskapenes framferd i den fattige delen av verden. Det ser nemlig ut til at kun hovedsakelig privateide selskaper av en viss størrelse er i stand til å se mulighetene, ta risikoen, og gjøre den nødvendige innovasjonen som er en forutsetning for slike kreative løsninger.

Shampo mot fattigdom?

Men bildet er mer sammensatt enn dette. Et at annet eksempel Prahalad trekker frem er vaskemiddel i porsjonspakker. De fattige har ikke råd til å kjøpe tokilos pakker med Omo Color. Men hvis man kan masseprodusere pakker på ti gram til en billig penge, da har man et marked også på den indiske landsbygda.

Det er imidlertid litt uklart hvordan Prahalad mener at porsjonspakker med vaskepulver, shampo eller tannkrem faktisk bidrar til å redusere fattigdom. Man kan like gjerne tenke seg at økt forbruk av f.eks. tannkrem, går på bekostning av annet forbruk, f.eks. av mat eller helsetjenester, og at nettoeffekten i et fattigdomsperspektiv dermed er negativ.

Er det slik at hvis bare de fattige får mulighet til å kjøpe høykvalitets varer og tjenester, så vil dette nødvendigvis føre til bedre levestandard? Det er nødvendig å ta Prahalads analyse ett skritt videre. Det finnes for eksempel produkter som utvilsomt har negativ effekt på folks levestandard. To eksempler:

- Ett selskap som har skjønt hvordan man skal nå bunnen av pyramiden, er Coca-Cola. I mange indiske landsbyer kan man kjøpe små flasker med Coca-Cola. Flaska koster bare fem rupi (en snau krone), slik at selv fattige landarbeidere (som gjerne tjener 25-30 rupi om dagen), har råd til en flaske etter en hard arbeidsdag i sola. Spørsmålet er om det er et par desiliter sukkervann landarbeiderne bør bruke penger på, eller om de kanskje burde kjøpt mat til familien, satt til side litt for å spare, e.l.

- Andre som satser stort på bunnen av pyramiden, er produsenter av tobakk og rusmidler. Disse har skjønt at når Kina forbruker en tredjedel av verdens sigaretter, og med alskens avgifter, reguleringer og begrensninger i de rike landene, er det i ”de nye markedene” potensialet ligger. Men forbruk av alkohol og tobakk er direkte negativt for folks levestandard. Det er også demonstrert hinsides enhver tvil, at mange fattige gjerne bruker de få pengene de har på rusmidler.

Alle varer er ikke like

Det burde være mulig å skille mellom tre ulike typer produkter og tjenester, ut fra hvordan de bidrar til fattigdomsbekjempelse: De som har liten eller ingen påvirkning på levestandard (vaskepulver, shampo, Coca-Cola); de som har udelt negativ effekt (tobakk og alkohol); og de som har overveiende og tydelig positiv effekt, slik som solcellepaneler, kreditt- og sparetjenester eller elektroniske markedsplasser.

Fra et fattigdomsperspektiv er det den siste kategorien som er mest interessant. Men hvordan kan man sørge for at det er disse produktene og tjenestene det satses på? Skal stater regulere? Skal medier og organisasjoner være vaktbikkjer? Effektive reguleringsmyndigheter, et aktivt sivilsamfunn og kritiske medier er forutsetninger for at slikt fungerer i andre land. I tillegg må man nok godta at også de fattige må få lov til å velge annerledes enn det som strengt tatt er i deres egen langsiktige interesse.

Vinn-vinn?

Det er grunn til å være skeptisk når noen påstår at de har en vinn-vinn-løsning på fattigdomsreduksjon. Er det mulig å tjene penger på å løse fattigdomsproblemet? Dette minner litt om bistandshistoriens barndom (i hvert fall i Norge; i USA er dette fortsatt realiteten): Da trodde man på bundet bistand, dvs at bistandsmidlene ble gitt på betingelse av at mottakerlandet kjøpte varer og tjenester fra selskaper basert i giverlandet. En vinn-vinn-situasjon, med andre ord, helt til man oppdaget at det faktisk kunne være motsetning mellom hva selskapene solgte og hva mottakerne faktisk trengte.

Det er en asymmetri i maktforholdet mellom fattige mennesker og store selskaper. Og hvis noen – som Prahalad – mener at begge disse gruppene har mye å tjene på at selskapene blir flinkere til å utnytte ”bunnen av pyramiden”, kan det det fort bli selskapenes interesser som blir de viktigste dersom de kommer i konflikt. Og konflikten er åpenbar, når det er snakk om tobakksgiganten Phillip Morris’ interesser og de fattiges interesser.

En ubehagelig sannhet

Kommer rett fra visning av Al Gores nye film om klimaendringer, "En ubehagelig sannhet" (På engelsk: "An Inconvenient Truth"), og må fortelle med en gang. Litt fordi jeg syns det er litt kult at jeg for første gang i mitt liv har blitt invitert til å se en film to uker før den norske premieren 8. september. Men aller mest fordi dette er en viktig film, som flest mulig bør løpe og se.

Kort fortalt er dette filmversjonen av den tidligere visepresidentens bok med samme navn, som på en svært god måte både forklarer klimaendringenes årsaker og konsekvenser, men faktisk inspirerer til litt håp om at det faktisk er mulig å gjøre noe med problemet. Når mannen som "pleide å være USAs neste president", som han gjerne kaller seg, kan lage en film som allerede har spilt inn $20 millioner og skapt masse debatt i USA, tror jeg faktisk det er håp. Når et tresifret antall amerikanske byer har lovet å oppfylle Kyoto-forpliktelsene, i protest mot at den føderale regjeringen er i lomma på oljelobbyen, er det håp.

Hvis denne filmen slår an i Norge, så kanskje vi til og med kan få en debatt om hvordan all denne oljen vi pumper opp av havet passer inn i bildet. Håper noen journalister har vett til å spørre Gore om det når han kommer. For det gjør han, omkring 5.-6. september, for å bleste filmen. Ryktene sier at han skal treffe Jens S også, så kanskje de kan få seg en prat om norsk olje.

Hvis du allerede regner deg som miljøverner, er denne filmen obligatorisk som lærebok i hvordan formidle kompliserte problemstillinger. Hvis du ikke er miljøverner, blir du det sannsynligvis.

Mer info, se filmens nettside, http://www.climatecrisis.net/

Noe annet som er ubehagelig, er hvordan de valgene vi gjør passer inn i dette. Nå skal jeg snart svi av årets klimakvote og vel så det, når jeg drar på ferie til Frankrike om et par uker. Har hatt et forsett om å kjøpe meg avlat på http://www.mittklima.no, og takket være Al Gore, blir det nå slik. Fant ut at jeg og kona er ansvarlige for 1'104 kg CO2 på denne turen, og for å kompensere for dette, betaler vi 424 kroner som går til tiltak mot klimaendringer.

Hvorfor Europa ”vant”

Tre uker på en hytte på sørspissen av Straumøya i Nordland. Mye dårlig vær. Forutsetningene er altså perfekte for å nå ambisjonen om å komme gjennom hele den halvmeterhøye bunken med bøker. Nå, med en snau uke igjen, har jeg bare et par romaner igjen. Alt det tunge er unnagjort, med rosinen i pølsa, Jared Diamonds ”Guns, Germs and Steel” som den viktigste.

”A short history of everybody for the last 13.000 years” er bokas undertittel, og her trekkes virkelig de store linjene. Diamond forsøker å svare på spørsmålet om hvorfor det var nettopp europeere som endte opp med å kolonisere Amerika, Afrika og Australia, og ikke omvendt. Spørsmålet virker kanskje litt absurd, men jeg syns svaret er spennende. For ikke å snakke om alle de artige delsvarene underveis.

Mat

Den ultimate årsaksforklaringen er å finne i maten. Eller matproduksjonen, for å være helt presis. Organisert matproduksjon, gjennom jordbruk og dyrehold, oppsto først på det eurasiske kontinent, nærmere bestemt i Vest-Asia og Kina for ca 10.000 år siden. Mange andre områder har gode tilsynelatende minst like gode betingelser for jordbruk og dyrehold, noe f.eks. dagens ekstremt produktive jordbruk i blant annet Great Plains-regionen i Nord-Amerika, Sør-Afrika og Chile demonstrerer. Alle disse er i dag langt mer produktive en dagens Irak, der man mener jordbruket oppsto aller først. Jordbruk oppsto nok uavhengig også andre steder, blant annet i Amerika og på Ny Guinea, men langt senere.

Det var ikke tilfeldig at jordbruket først oppsto i Eurasia og deretter spredde seg raskt på store deler av kontinentet, mener Diamond. Eurasia hadde langt flere ville arter som egnet seg for dyrking, flere dyr som egnet seg som husdyr, færre uoverstigelige geografiske barrierer som gjør diffusjon av ideer og teknologi enklere. En viktig faktor her, er at Eurasia primært har en øst-vest-akse, som gjør at plantesorter tilpasset ett vekstmiljø og klima, lett kan spre seg. Dette er en viktig årsak til at jordbruk aldri spredde seg fra Egypt og sørover i Afrika. Man må nemlig helt til Sør-Afrika for å finne et middelhavsk klima igjen, og innimellom er det for store hindringer til at jordbruket kunne spre seg gradvis.

Noe av det samme gjelder husdyr. Hvorfor temmet ikke afrikanerne sebraer som trekkdyr til jordbruket? Hvorfor avlet de ikke flodhester – mye godt protein i en tretonns flodhest. Og hvorfor ble ikke europeerne feid på sjøen av zulukongen Shaka og hans fryktinngytende neshornkavaleri? Det viser seg at både kyr, griser, geiter, sauer og hester, ”de fem store” huspattedyrene, som alle har sin opprinnelse i Eurasia, har en del fellestrekk som gjør det mulig for mennesker å håndtere dem. Sebraer, neshorn og flodhester har f.eks. alle rett og slett en tendens til å bli mannevonde på sine eldre dager. Noen dyr organiserer seg ikke i flokker, der mennesket ganske enkelt kan ta plassen som leder. Eller de mangler en annen av de fem-seks egenskapene Diamond lister opp, som alle må være oppfylt for at et dyr skal egne seg som husdyr. Det eneste husdyret med opprinnelse utenfor Eurasia er visstnok inkaenes lama, som til gjengjeld aldri ble brukt som kilde til melk, muskelkraft i jordbruk eller i krig. Dermed kunne conquistadorene Pizarro og Cortez skremme vannet av titusenvis av velorganiserte inka- og aztekersoldater med kun et par hundre kavalerister.

Basiller

Jeg visste fra før av at europeiske sykdommer var vel så viktig som militærteknologisk overlegenhet i europeernes seiersgang i Den nye verden. Det jeg ikke har tenkt så mye på, er hvorfor ikke europeerne ble rammet av tilsvarende sykdommer? Hvorfor plukket ikke Colombus, Pizarro og Cortez opp amerikanske basiller som voldte død og fordervelse hjemme i Spania?

Det viser seg at så godt som alle sykdommer som antar epidemiske proporsjoner (der de fleste blir smittet og enten dør eller blir immune) oppstår først i dyrebestander og deretter muterer og overføres til mennesker. Tenk fugleinfluensa. Eller rottene som brakte Svartedauen til Bergen i 1349. Sjansene for at dette skal skje øker dramatisk når dyra opptrer i flokk og er i hyppig kontakt med mennesker.

Sykdommer som dette har også oppstått utenfor Eurasia. Aids og malaria stammer begge fra Afrika. Her er det riktignok ikke husdyr som har skylda, men aper og andre pattedyr som gjennom millioner av år har hatt kontakt med jegere av menneskeslekten. Så forsinket da også malaria og andre tropesykdommer den europeiske koloniseringen i Afrika og andre tropiske områder.

Onde tunger vil kanskje kalle Diamond en geografisk determinist. Mulig det, men jeg syns faktisk han dokumenterer ganske godt at det først og fremst er geografiske årsaker som kan forklare hvorfor og hvordan ulike sivilisasjoner har utviklet seg. Han kombinerer arkeologi, lingvistikk, historie, antropologi og biologi på en ganske fiffig måte, og det hele virker overbevisende for en lekmann. Boka anbefales altså på det varmeste.

Teknologi og innovasjon

OK, så det (mitt sidelange sammendrag av Diamonds 400) forklarer hvorfor europeerne fikk et så stort forsprang på folk på andre kontinenter. Men hvorfor var det akkurat den knøttlille, vesteuropeiske delen av det eurasiske kontinentet som vant fram? Det var jo minst to-tre andre gode kandidater. Først og fremst Vest-Asia, jordbruket og verdensreligionenes vugge; og Kina, som var teknologisk ledende fram til en gang på 1400-tallet. Dette lurte jeg på gjennom hele boka, men først i epilogen fikk jeg et slags svar. Vest-Asia, først og fremst dagens Syria, Irak og landene rundt, har mistet sine fortrinn som brødkurv på grunn av avskoging og økende saltinnhold i jordsmonnet. Begge er konsekvenser av at sivilisasjonene i området har drevet et for intensivt jordbruk, en slags økologisk selvmord. Europa får mer regn og kan visstnok tåle et mer intensivt jordbruk.

Enda mer interessant er Kina. Tidlig på 1400-tallet nådde kinesiske handelsflåter med opptil flere titalls tusen mann fram til Øst-Afrika. Hvorfor fortsatte ikke kinesiske handelsskip rundt Afrika og opp til Europa, og dermed fratok Vasco da Gama muligheten til å gjøre returreisen noen tiår seinere? Plutselig stanset nemlig de kinesiske handelsflåtene, og Kina abdiserte som verdens havstormakt. Dette hadde i sin tur sammenheng med at Kina allerede da hadde vært samlet som én politisk enhet i mer enn 1500 år. I en maktkamp tidlig på 1400-tallet tapte nemlig den fløyen som hadde tatt initiativet til handelsflåtene. Dermed mistet utenrikshandel prestisje og motstanderne forbød sporenstreks videre skipsbygging. Alle verftene ble lagt ned, og kunnskapen om skipsbygging gikk tapt. Dette kunne aldri skjedd i Europa, fordi det på den tiden fantes flere hundre politiske enheter. Columbus fikk jo nei fire ganger, både fra italienere, portugisere og spanjoler, før Ferdinand og Isabella til slutt lot seg overtale til å utruste hans lille ekspedisjon som skulle få så enorme konsekvenser for verdenshistorien.

Slikt har skjedd flere ganger i Kinas historie, senest under Kulturrevolusjonen på 1960 og -70-tallet, der århundrer med kunnskap ble kastet på bålet, bokstavelig talt. Dette illustrerer et viktig poeng med ”Guns, Germs and Steel”. Stater av en viss størrelse er en forutsetning for å kunne finansiere spesialisering og innovasjon. Imidlertid kan også stater, i likhet med samfunn på alle andre nivåer, avvise nyttig teknologi av såkalte idiosynkratiske årsaker, slik Kina avviste oversjøisk handel og dermed ble utkonkurrert av Europa. Da flere av de europeiske fyrste- og kongedømmene på et vis gjorde det samme, ved å ikke satse på den gærne Columbus, hadde det minimale konsekvenser fordi det fantes så mange konkurrerende samfunn i umiddelbar nærhet. Slik var det ikke i Kina. En kineser som hadde lyst til å finne sjøveien til Europa hadde null sjanse til å få oppfylt sin drøm etter at skipsverftene ble lagt ned.

”Guns, Germs and Steel” reiser for meg to virkelig STORE spørsmål, som Diamond ikke prøver seg på. Det ene er hvilke typer innovasjon i dagens samfunn som i ettertid vil vise seg å ha vært et enorme framskritt, men som mange stater satte seg selv på sidelinja ved å avvise? Atomvåpen? Kjernekraft? Gasskraft? Bioenergi? Stamcelleforskning? GMO? Kloning? Gærningene som først prøvde å temme hester, smelte jern eller finne sjøveien til India ble nok uglesett av samtiden, selv om historien har gitt dem rett.

Det andre spørsmålet er om vi som globalt samfunn er i ferd med å begå den samme tabben som folkene i Vest-Asia begikk, et slags kollektivt selvmord. Jeg tenker selvfølgelig først og fremst på klimaendringene, som for øvrig er tema for en av de andre bøkene jeg har lest i sommer. Mer om det en annen gang. Kanskje.

Torskepuristene nordpå

Er på ferie i Salten i Nordland, på et sted der de fleste av de våkne timene handler om fangst, sløying, filetering, tilberedning og konsum av havets frukter. Årets sommer har vært spesielt givende på torskefronten, der seien tidligere har dominert. Faktisk har vi fått så mye torsk at vi har begynt å gi bort nytrukket torsk til naboene. Og hvem kan vel motstå en nytrukket, nysløyd og gryteklar tokilos torsk?

Ingen, trodde vi. Helt til følgende samtale utspilte seg over båtripa mellom oss og naboen fra nabovika forrige dagen:
Vi: - Vil du ha torsk? Vi har fått altfor mye, og vil ikke at den skal råtne.
Nordlendingen (drar litt på det?): - Torsk? Æ trur ikke det. Æ et ikke torsk om sommarn.
Vi (som har nytt nydelig torsk både kokt, fritert, i fiskekaker og og i suppe de siste par ukene): ???
Nordlendingen: - Nei, vi et nu bærre torsk i månader med 'r' i.

Vi rodde slukøret videre og har nå kjøelskapet stappfullt av nydelige torskefileter. Uten fryser er også muligheten til å leke tysk bobilturist begrenset. Heldigvis fant vi en nabo som ble glad for torsken, og ikke hadde kvaler med å spise sommertorsk.

Jeg syns også torsk om vinteren er godt, for all del, men kan ikke påstå jeg merker forskjell. Nytrukket og fersk torsk her om sommeren smaker nemlig aldeles himmelsk. Det er mulig den torsken vi får sørpå er gammel annenrangstorsk, og at nordlendingene beholder premietorsken selv om vinteren. I så fall har jeg til gode å smake denne delikatessen, men jeg har mine tvil.

Spørsmålet er altså: Er den nordnorske gane så fintfølende at den ikke kan spise torsk om sommeren? Min bedre halvdel, hvis opphav på farssiden var fra Bodø og i sin tid kastet ut igjen torsk fanget om sommeren, hevder at dette er normal adferd i denne delen av landet. En annen mulighet er at nordlendingene er selvplagere, og har funnet på dette med vintertorsk for å ha en grunn til å dra på fisketur her i januar, når sludden feier horisontalt over de firemeter høye bølgene i den stive kulingen, og man trenger lykt for i det hele tatt kjenne igjen en torsk?